Blodføre

Som vanlig ligger jeg langt etter alle andre. Det er nesten et halvt år siden anmeldelser av Eskil Aasmuls “Blodføre” var å finne i de fleste blogger og aviser (ok, noen aviser). Det sier litt om mine forventninger at denne boka var mammas store håp om å bringe meg hjem til jul. I flere måneder ble den holdt som gissel i et koselig hvitt trehus langt gokk i Sykkylven, til hun endelig gav opp og lot den holde julegaver og godteri med selskap på vei over Atlanteren. I tillegg til å være min absolutte favoritt novelleforfatter, gjorde forhånds-viten om Eskils unike kombinasjon av kunnskap om det meste og sosial intelligens og kreativitet, at jeg håpet på en norsk versjon av Dan Brown. Nå har jeg hørt at Browns debut og tidligere romaner ikke er mye å skryte av, så muligheten er der fortsatt, til tross for at Blodføre ikke kan måle seg med verken Da Vinci koden eller Engler og Demoner.

Det fine med å vente så lenge er at jeg i mellomtiden kom over “herregud jeg kjenner forfatteren, så utrolig kult” følelsen, og ble forhåpentligvis i stand til å dømme boken som en hvilken som helst bok, skrevet av hvem som helst. Det gikk faktisk noen dager før jeg i det hele tatt åpnet den, og det ble tatt flere pauser underveis. I begynnelsen var det enkelt. Jeg var rett og slett ikke særlig imponert. Ikke at den var dårlig, historien var helt grei, men den klarte ikke å holde på meg. Problemet var aller mest at ting kom for lett. Jeg ble ikke kjent med karakterene, jeg fikk dem forklart. For meg er fiksjon nettopp det, fiksjon. Noen har klaget over at historien er for out there, det gjør meg ingenting. Etter å ha bodd i USA en stund vet jeg at folk med makt gjør mye rart, og kommer unna med det. Det viktigste når jeg leser en bok er at den fenger, at den gjør meg nysgjerrig nok til å måtte vite hva som skjer på neste side, på siden etter, og neste side igjen. At det stadig dukker opp spørsmål, og at dem etterhvert gir mening, men uten at det er for lettvint. Jeg liker thriller genren, men som leser vil jeg utforske, jeg vil bli utfordret, jeg vil være med på å løse mysteriet. Dette manglet fullstendig i første tredel av boken, helt til det helt plutselig forandrer seg, nøyaktig på side 68 hvor Spanjolens sender er full av blod. Fra nå av er det spennende og det holder seg sånn, boken går brått fra en jevn 3er til en 5er, med noen unntak innimellom.

For litt siden så jeg filmen “Transformers” (nok en gang var det kjæresten som tok turen for å leie film). Storyen var helt grei for å være en underholdningsfilm, det vil si, så lenge det ikke var kvinnelige karakterer tilstede. Da fikk jeg derimot lyst å gjemme meg under sofaen av flauhet på regissørens vegne. Litt sånn føltes det å lese denne boken. Selv om Eskil helt klart ikke er like på villspor (og det sier aller mest om filmen), så ble amerikanske Talicia bare feil mange ganger. Heldigvis var hun den eneste kvinnelige hovedrollen, og av de få kvinnene som i det hele tatt er nevnt i boken, men at hun i tillegg må være den mest (og eneste) sippete irriterer.

Som nevnt savner jeg å lære karakterene mer å kjenne. For meg kunne boken godt ha vært mye lengre. Historien kunne gjerne vært akkurat den samme, men med mye mer fokus på hovedpersonene. Jeg savner å bry meg om dem, å få små brikker med informasjon som kanskje ikke gir mening først, før man gradvis avdekker hvorfor de handler som de gjør, og man forstår alt. Jeg ønsker meg personer jeg vil huske i lang tid, som de medlidende tankene jeg fortsatt sender gressklippermannen hver gang jeg ser noen slå plenen, selv om jeg ikke har lest novellen på lenge. Den som redder boken er Kilroy, den mystiske mannen som stadig dukker opp over alt, men som vi aldri vet helt hvem er. Mannen som er på deres side, men samtidig deres verste fiende. Jeg liker at det ikke er klare good guys og bad guys, men at vi samtidig har noen å heie på i form av Vinjar og Marco. Det sistnevnte kunne godt ha blitt utviklet videre, jeg kunne blitt mer glad i dem enn jeg er, og fått mer tilfredsstillelse av å se dem klare seg.

Det som derimot funker veldig bra er det noe uvanlige temaet, terrengløp og orientering. Dette er noe forfatteren virkelig skjønner seg på, og det er tydelig i teksten. Løpet er troverdig og det hele funker bra. Det er bare dialogen som skurrer litt. Jeg liker bøker man kan lære av, igjen kan jeg nevne Da Vinci koden som et eksempel. Men det må integreres bra, det må komme naturlig og passe med omgivelsene. Her blir det for mye oppramsing av informasjon i forhold til annen dialog, og det er for tydelig at forfatteren sitter på mye kunnskap han gjerne vil ha med, og at han dermed har valgt å la en løper kunne mye om et felt, og en annen om et annet felt. Lange nærmest monologer kommer litt for uprovosert av ellers stille typer. Det som funker godt i blogg, hvor man kan skrive en post om et tema, mens neste post handler om noe helt annet, blir for unaturlig i en roman hvor ting helst skal henge godt sammen.

Dagbladets anmelder skrev “…håndverksmessig er dette stort sett over gjennomsnittet godt skrevet. Likevel blir hele prosjektet for fantasifullt og virkelighetsfjernt til at det står til troende.” For meg er det omvendt. Historien er helt grei, egentlig synes jeg den er ganske så snedig. Jeg leser gjerne en thriller av Eskil igjen, og med mer kvalitet over dialogen og bedre oppbygde hovedpersoner, har jeg stor tro på at neste bok kan bli fantastisk bra. For jeg aner absolutt et stort potensiale i denne. Hadde jeg plukket om denne boken tilfeldig på biblioteket hadde jeg garantert plukket opp en ny av samme forfatter neste gang, så den anbefales absolutt. Når jeg er ekstremt kritisk i denne posten er det i håp om at neste bok blir ennå bedre. Alt i alt gir jeg en sterk firer på terningen, og det er ikke verst for en debut-roman.