For gammel til å ha former?

Jeg har timeglass-figur. Det høres så fantastisk ut når jeg sier det sånn. Kropp som Marilyn Monroe kan jeg si, og det høres ut som uhemmet selvskryt. Men er det egentlig det i 2007? Jeg faktisk storfornøyd med å ha former, må innrømme at jeg synes det er fint, likevel kan jeg ikke huske sist jeg var på shopping uten å føle at kroppen min er en fullstendig feilvare. Nå er det typisk sunnmøringer å kjøpe feilvarer og være uberstolt over dealen, men kroppen min er ikke helt det samme som ekornes-sofaen på loftstua hjemme. Jeg skulle helst ha betalt full pris for en som passet perfekt om jeg hadde hatt et valg.

Men egentlig er det ikke kroppen som er problemet. Om noen bestemmer at nå skal jenter se ut som pinglete gutter, så plager det meg ikke nevneverdig. Upåvirkelig er jeg ikke, men jeg klarer å ha egne meninger om hva som er pent, og har aldri brydd meg særlig om moter. Problemet kommer når man bor i en del av verden hvor man helst bør kle på seg om man skal overleve utendørs. Det hjelper lite å gå inn i en butikk og si jeg har former og jeg liker dem, når det ikke er jeg som designer klærne (og med tanke på den mystiske sykdommen symaskinen på barneskolen fikk akutt hver gang jeg kom i nærheten, så skal vi egentlig være glad for det).

Jeg har unngått det i det lengste, for jeg visste akkurat hvordan det kom til å gå, men i dag måtte jeg bare finne meg et par nye jeans, det er grenser for hvor mange måneder man kan gå rundt i samme bukse. Jeg var på flere butikker og hadde samme problemet hver gang. Det spiller ingen rolle hvilken størrelse de er, enten er de for store i livet, eller så er de for trange i lårene. Feil feil feil synger det i hodet mitt, og det er direkte deprimerende etterhvert. Det er da jeg kommer på en butikk jeg var innom i sommer, sammen med en knøttliten venninne på 21. Jeg skjønte ikke helt hva vi gjorde der, jeg vil tippe en målgruppe på rundt 12 år, men hun var i ekstase over butikken, og mens jeg ventet (det tok en stund) prøvde jeg et par capris, som til min store forbauselse passet alle steder og var riktig så behagelige. Vel tilbake i dag følte jeg meg litt utilpass over å være dobbelt så gammel som alle rundt meg, hadde jeg vært gutt hadde det stått pedofil med store bokstaver i pannen min. Likevel fikk jeg super service, og plutselig var jeg på vei hjem med to perfekte jeans i bagasjerommet.

Det er da jeg lurer, når ble det greit å ha former som 12-åring, men ikke som voksen?

(Her er forresten Marilyn på stranda i 1956. Hadde det vært i dag tipper jeg Jennifer Love Hewitt hadde vært fort glemt. Jeg ser for meg overskriftene, “Is that Marilyn or is it a whale?” På den tiden var det ille å være uten former, i dag skal man ikke ha dem. Jeg venter på tidsalderen hvor man innser at jenter er forskjellige, men guess what, forskjellige ting kan se bra ut. Hvorfor har vi en fasit som forandrer seg over tid, kan vi ikke inkludere nye skjønnheter uten å kaste ut de gamle? Twiggy ble redningen for jenter som ikke nådde opp til Marilyns idealer, nå er hun normal-størrelse jenters store skrekk. Jeg er oppgitt. Dette ble forresten en enormt lang parantes.)

Oppdatert: Les også Dorthes “Å kvantifisere kroppen sin“