Staff - et offer?

Reaksjonene har vært mange etter Tor Erling Staffs uttalelser om at lommemannen ikke har skadet noen, og at å bli tvunget til oralsex med en voksen mann ikke er noe små gutter hadde reagert på om det ikke hadde vært for at samfunnet lærer dem at det er galt. “Staff har rådet mannen til å «summe seg og tenke seg om» før han uttaler seg til politiet” skriver Dagbladet, og det spørs om ikke Staff burde fulgt sitt eget råd før han uttalte seg til pressen. Men det er nå en gang sånn Staff er, jeg får inntrykk av at kommer det ikke på forsiden er det ikke verdt å si noen ganger. Det skal mye til å snike inn sine egne 15 minutter når man har sannsynligvis en av årets største nyhetssaker som klient, så jeg må si meg imponert. Debatten suser, og kan generelt sett deles inn i to leirer, men der er en teori jeg fortsatt ikke har hørt.

Den minste leiren er Staff forsvarerne. Noen nevner det Staff har forklart selv for noen år siden, at han stiller opp for dem som ikke ville blitt hørt ellers, dem ingen andre vil ha som klienter. Dette har alltid skurret litt i mine ører, for jeg synes det er litt for beleilig at dem ingen vil ha er akkurat dem som er på forsiden av avisene. Og hvorfor skulle ikke andre advokater ville ta saker som kan gi dem et navn? Det er en grunn til at Staff er av de få advokatene i Norge jeg vet hvem er, Staff er kjendis, og vil sannsynligvis forbli kjendis, nettopp på grunn av sakene han velger. Man skulle tro det fantes mange ukjente kriminelle der ute som ikke blir representert godt nok, som ikke er millionærer som lommemannen, som kanskje har havnet i en uheldig situasjon på grunn av en vanskelig oppvekst, som kanskje føler at ingen i verden bryr seg. Hvor er Staff da?

Flertallet er sjokkert og sinna. HvaHunSa har en god post om saken og skriver “Staff hadde sex med en voksen mann allerede som tolvåring, og insisterer på at han ikke har tatt skade av det. Så får vi bare tro ham på det. Men at det ikke er nok til å generalisere på vegne av alle andre ofre, det tror jeg alle forstår. Alle, unntatt Staff.” Så får vi bare tro ham på det indikerer det mange føler, at det er vanskelig å vite om vi skal ta ham seriøst eller ikke. Når han står for det han sier har vi ikke noe valg, og det er uansett ikke noe man tuller med, så resultatet blir et bilde av Staff som kynisk og ekkel. Men hva om det verken er sannheten eller løgn, hva om dette er det Staff selv har behov for å tro?

Jeg er ingen psykolog, og kan derfor ikke hevde noe som helst, derav alle spørsmålene i denne posten. Jeg synes likevel Staffs oppførsel passer med mye jeg har fått med meg om offer tidligere. Det er vanskelig å se for seg Staff som offer, tøffe advokatmannen som ikke virker redd for noe. Som tviholder på offentlig telefonnummer til tross for at noen motstandere har dratt misnøyen alt for langt. Et offer skal liksom sitte hjemme og gråte i en krok, være engstelig og svak, prate om det som har skjedd. Og akkurat det er det jo noen som gjør, får ting ut og legger dem bak seg, blir ferdig med det. Det er verre med dem vi ikke legger merke til. Dem som kanskje klandrer seg selv, føler seg flau, føler at de er for tøff til å være et offer. Man ønsker ikke alltid å føle seg så svak. Når noe skjer som man ikke kan kontrollere, så ønsker mange å normalisere det som er hendt, for om det ikke er galt så er man plutselig ikke et offer lenger. Det overrasker mange at en stor prosent av glamourmodeller har opplevd overgrep eller voldtekter tidligere, og at dette ofte er en stor del av grunnen til valg av yrke. Man skulle tro at jenter ville holde seg unna sex etter en (eller flere) negative opplevelser, men føler man at kroppen blir invadert uansett hva man gjør, så kan det for mange være enklere å gjøre seg til et objekt selv, og føle at det er frivillig. “Jeg er ikke et offer, jeg gjør dette for min egen del.”

For gutter er overgrep et større tabu, i tillegg til at gutter (og særlig i tidligere generasjoner) er mer enn jenter oppdratt til å skulle være tøffe. Gutter skal helst forsvare andre, ta seg av familien, få jenter til å føle seg trygge. Å innrømme at man ikke en gang kunne forsvare seg selv kan være et stort nederlag. Det er tøft av Staff å innrømme at han som 12-åring ble plukket opp av eldre menn for sex. Det er godt mulig han mener det når han sier at “Definisjonsmessig skulle jeg da være et offer. Men jeg synes bare det var jævla fint. Utbytterikt og lærerikt“, men er det ikke også mulig at det kan ha vært enklere for Staff enn å innrømme svakhet, både for seg selv og andre?

(Man kan tenke at Staff er advokat og derfor burde uttale seg til fordel til sin klient, men han har tidligere blitt satt til å forsvare (ikke utvalgt av han selv den gangen) et incestoffer som uttaler at “han gav klart uttrykk for at de seksuelle overgrepene ikke var det verste som hadde hendt meg i barndommen. Det var nesten som å tenke på som litt ekstra kos mellom faren min og meg. Selv ble jeg veldig usikker og forvirret fordi han ga meg følelsen av å være sutrete.” Så dette er en holdning Staff tviholder på, selv når han skal forsvare noen som sitter på andre siden av bordet.)