De usynlige rusproblemene

Jeg er til tider irriterende nysgjerrig (et ord jeg nylig lærte å skrive riktig, og det føles fortsatt feil hver gang, hva har det med gjerrig å gjøre liksom?). Når jeg først lurer på noe, så må jeg finne det ut, ellers får jeg det ikke ut av hodet. Det spiller ingen rolle hvor tåpelig og uviktig det er, en vanlig situasjon er at jeg ser film, kjenner igjen en skuespiller fra et annet sted, men aner ikke hvor. Det kan være sånn “han der har jeg sett før, hmm, detektiv, eller politi, på tv tror jeg, garantert tv, ikke film, noe jeg har sett flere episoder av, ikke så snill tror jeg, hmmm..” og så stopper det der, jeg kommer ikke på hvilken serie eller karakter. Da er det ikke mulig å følge med på resten av filmen, skal jeg ha noen som helst sjangs til å nyte resten må det pauses og googles først. Så fort jeg har svaret er det borte igjen.

Noen ganger grubler jeg på mer seriøse ting, som rusproblemer. Ting man ikke bare kan google, ting det ikke finnes noe konkret svar på. Sånt kan jeg lett bli litt opphengt i, som da jeg kom over en tilfeldig episode av dokumentarserien “Intervention“, og endte med å ta opp og se hver eneste episode siden. Serien følger personer med forskjellige typer avhengigheter over tid, til de på slutten har en intervention, hvor familie og venner kommer sammen og forteller sine tanker om hva som skjer, gir tilbud om rehab, og konsekvenser om man ikke drar. Det er en fin serie, fordi den utfordrer vårt syn på alkohol og rusproblemer. Vi ser gjerne på det som noe som gjelder en egen gruppe mennesker. Er man alkoholiker så er man alkoholiker, man gjør ikke noe annet. Er man narkoman så er man narkoman, sover ute og tigger penger, man vet da hva en narkoman er, de finnes i Oslo dem. Velfungerende mennesker har ikke problemer. Vi glemmer at de vi ser på gata ikke var født sånn, at det sannsynligvis ikke skjedde på en dag. Vi glemmer at det finnes mellomstadier. Glemmer, eller vil helst ikke vite.

En ting som slår meg når jeg ser denne serien er at disse menneskene har hatt problemer i årevis. Noen er yngre enn meg og har vært avhengig siden lenge før jeg hadde smakt øl, andre er eldre og har hatt et normalt liv til ganske nylig. Det som er felles er at uansett har det vært mange år med avhengighet som ikke har påvirket livet deres på utsiden nevneverdig, og at så lenge det ikke har vært et problem for andre så er det ingen som har reagert. Ingen vil tro at deres datter/sønn/kone/venn osv har et problem, og det finnes utallige unnskyldninger. Jeg tenker hva om noen hadde reagert før? Hadde det ikke vært mye lettere å gjøre noe med før det ble så ille? Før man ødela så mye for seg selv? Det er enkelt å si om andre, men hva gjør man egentlig? Jeg kjenner også folk som er i gråsonen, og det bekymrer meg, men etter utallige episoder og grubling, så aner jeg ikke om jeg kan gjøre noen forskjell.

Jeg har en venninne med et alkoholproblem. Jeg kjenner henne gjennom en felles venninne, som altså har kjent henne lengre og bedre enn meg, likevel tenkte hun aldri tanken. En positiv og snill jente, som er flink i jobben sinn, kjempesunn og pen, det er ikke mulig at hun har problemer, hun er bare glad i å feste. Det er ikke så lett å oppdage, for hun er super fleksibel når det gjelder hva vi skal gjøre eller hvor, så lenge det inkluderer alkohol. Og hva kan ikke inkludere alkohol når man er ung? I over ett halvt år har det vært målet mitt å tilbringe en dag med henne uten at det inkluderer drikking, siste par månedene har jeg vært avholds selv, det har fortsatt ikke skjedd til tross for iherdige forsøk. Jeg er sta, hennes behov for alkohol er staere.

Naboen min er narkoman, dama som bor i leiligheten under. Siden jeg flyttet inn har jeg foret familien min med historiene. Om hvordan hun er dopet hver kveld, kjærestene som kommer og går og etterhvert nærmer seg befolkningen i et lite land, hvordan hun kan repetere ting om og om igjen, sier ting som ikke gir mening, har fester hver helg med de merkeligste folk, om da hun kom opp og spurte om det var greit at søsteren røykte inne for hun hadde blitt banka opp, om mannen som kastet møbler rundt seg hver gang han var sinna og ropte at hun var heldig som hadde ham for “most guys would rob you and beat you”, om da hun la an på kompisen min til han ble skremt, mens ukas kjæreste satt ved siden av, og listen er uendelig. Så kom familien på besøk og var sjokkert, for det var ikke sånn de hadde forestilt seg henne. Man forventer ikke at hun reiser på jobb edru hver morgen, at hun er pen for alderen, nyvasket og sminket, lager hjemmelaget middag som lukter ubeskrivelig godt, og har den fineste og ryddigste leiligheten. Er dette dama som doper seg hver kveld, og som ikke har foreldrerett til datteren sin? Man kan være ganske så normal utad og likevel ha problemer, det er ikke så mange årene siden jeg så smått begynte å skjønne det, og forstå vil jeg nok aldri.

Det er dette med å forstå som er så vanskelig. Hver gang jeg føler jeg ser ett mønster i intervention så skjer det noe uventet. Det er mange som har opplevd incest eller voldtekt tidligere i livet tenker jeg, så plutselig kommer den vellykkede blonde beauty queenen som begynte med crystal meth etter en veldig ordinær skilsmisse i en alder av 25. 21 åringen som hadde brukt samme stoffet siden hun var 10 drar til rehab og ender opp stoff-fri og lykkelig, den bortskjemte jenta med “bare” en gambling avhengighet nekter å dra, og ender opp verre enn før. Disse personene er så forskjellige, og det samme er avhengigheten, det eneste de har til felles er at de sjelden er stereotypen vi har. Den gjennomsnittlige rusmisbruker bor ikke under en bro. Og skrekk og gru, de har folk som bryr seg om dem.

Det jeg har lært er hvor vanskelig det er å komme seg ut av, og hvor viktig det er å ha folk rundt som støtter man, men som ikke er naive for deres del. Det er få ting jeg har så stor respekt for som dem som kommer seg ut av rusproblemer, og å ta initiativ til det selv viser en enorm karakterstyrke. Jeg beundrer Virrvarr som tør å skrive ærlig om sitt forhold til alkohol, og Villkatta, som har tatt det vanskelige valget. Det er tøft nok å tørre når man blir nærmest tvunget av sine nærmeste, å ta ansvar selv er over all forventning. Et relapse er ikke til å unngå tror jeg, det er nesten en del av det, det viktige er hvordan man takler det. Vilkatta skriver “Jeg har ødelagt mye. Kanskje ett forhold, tilliten til mine foreldre igjen og ikke minst min egen selvrespekt.” Men når man skjønner selv at dette var feil, og ene og alene innrømmer og søker hjelp for at det ikke skal skje igjen, da har man all grunn til å være stolt. Og det gir et godt grunnlag for tillit, ikke det motsatte. Jeg kommer aldri til å fullstendig forstå meg på rusproblemer, men så mye vet jeg.

Update: Her har kommentarfeltet blitt nesten en samling av innlegg i seg selv, tusen takk alle sammen, det er sånt som gjør blogging så fantastisk! (Og personen i illustrasjonsbildet har ikke rusproblemer, bare så det er nevnt).