selvutnevnt VIP

Jeg jobber i reservasjonen på et parkeringshus midt på campus. Det vil at jeg for det meste bare sitter her og svarer på eventuelle spørsmål, noe det er en del av siden det er her alle som ikke går på skolen, men skal på møter eller andre dagsoppdrag parkerer. Et par ganger om dagen har vi så stort rush at vi bare har plass til de som står på reservasjonslisten, noe som egentlig ikke handler om hvor viktig man er, men om man selv eller andre har ringt inn i forveien og bestilt reservasjon (denne plassen må betales for om man møter opp eller ikke). Da er det min jobb å gå ut og passe på at bare disse personene slipper inn. Det høres enkelt og greit ut, og for de fleste er det kjipt, men that’s life når man kommer til stengte innganger. For andre er det ikke like enkelt å skjønne at de ikke er viktigere enn regler. Parkering har det med å bringe frem det verste i folk, og reservasjonslister er som å helle bensin på bålet.

De verste stjernenykkene finner man i kirurgene. Eldre mennesker kan stavre seg frem et par kvartaler (det er virkelig ikke lengre til andre parkeringshus), kirurger derimot, det er som om stødige hender og kunnskap om kroppen = ikke fungerende føtter, noe som gir lite mening i mitt hode. Min første kunde første dagen her var kirurg, av den koseligste sorten. Har du reservasjon spør jeg? Det er det klart han har. Jeg finner ikke navnet på listen, uhørt, sånt går ikke an. Så jeg ringer kontoret for å sjekke om det kan ha vært gjort en feil. Neida, mannen er ikke på listen, og skal ikke være på listen. Jeg forklarer etter beste evne. Men han er kirurg han, hjernekirurg, og han skal på møte i den bygningen. Neste parkeringsramp er et helt kvartal lengre unna den bygningen, det spiller ingen rolle, dumme meg må da skjønne at en kirurg er viktigere enn en liste. Det spiller ingen rolle hva jeg sier, han sitter der og sperrer veien til jeg slipper ham inn.

Det han ikke er klar over er at jeg har vært Au pair i ett år til tre bortskjemte drittunger i Boston, og at jeg lot dem hylgrine i timesvis til det etter en måneds tid gikk opp for dem at vi kunne ha det mye gøyere med gjensidig respekt, og at jeg er staere enn noen når det kommer til manipuleringsforsøk. Jeg lar køen bygge seg opp bak ham, det er tross alt ikke mitt valg. Under navnene på reservasjonslisten står det ingenting om “og så dem som oppfører seg tåpeligst”, jeg nekter å lære folk at vanskelig oppførsel lønner seg. Det tar ham bare noen minutter å skjønne at dette kommer vi ingen vei med, og møtet hans har allerede begynt. Det tok heller ikke lenger for sinnet hans å bygge seg opp til total galskap, og plutselig tar han fart og rygger rett inn i bilen bak. “Now look what you’ve done!” freser han til meg ut vinduet.

Noen ganger har jeg folk som er på gråten fordi de har kjørt seg vill, endelig funnet parkeringshuset, og så er det fullt, og de er redd for å kjøre seg vill igjen. Andre sier uff, det var dumt, at de er seint ute og ikke kjenner stedet, men uten å klandre andre. Da er jeg snill. Jeg drar frem kart, tegner kjøreruter, forklarer hvordan man kommer seg mellom bygninger uten å måtte ut i kulden. Jeg liker å hjelpe. Men folk som tror de er verdt mer enn andre, folk som vet de kan få viljen sin bare de kjefter nok, de er sjanseløse, og sånn synes jeg det burde være mer. Foreldre kan oppdra barn til å bli bortskjemte drittunger, men voksne drittunger er det samfunnet som skaper. Mange blir helt paff når de skjønner at jeg ikke kommer til å slippe dem inn, fordi teknikkene deres har funket på alle som jobber her andre dager. De har lært at de får fordeler ved å være vanskelig og sur.

Jeg har inntrykk av at et samfunn med store forskjeller i velstand gir store forskjeller i oppførsel. Har man mye penger så bor man i egne gater og nabolag for andre med like mye penger. Man er litt viktigere enn resten. De andre. De som reglene er til for, og offentlig transport, og å gå to kvartaler. Det er skummelt når man kan ha samtaler med unge utdannede, friske og sunne mennesker som foregår omtrent sånn: “men jeg jobber i det bygget”, “da er Oak Street nærmeste parkering, venstre her, så høye på neste gate”, “nei, du skjønner ikke, jeg vil ikke gå derfra” “jeg skjønner det, og om du vil unngå det i fremtiden kan du ringe og reservere, men i dag er det ikke noe annet jeg kan gjøre” “dah, jeg skal parkere her sier jeg!” Her ruller de ofte med øynene over teite meg som ikke skjønner at det ikke er opp til meg. Og sånn kan det fortsette i lang tid (mye lenger enn det hadde tatt å gå).

I dag hadde jeg en sånn kranglefant. Han var på min alder, sannsynligvis et par år yngre. Han skulle i militæret han, til Irak, så han var for god til dette tullet. Jeg må si meg mektig imponert over kvaliteten på amerikanske soldater, som ikke er i stand til å gå i tre minutter, men skal “forsvare” landet i krig.