Jeg har vært på Caucus

De fleste har nok fått med seg at det er valg her borte for tiden, eller “caucus” som det heter i den innledende runden. Hva som faktisk skjer under disse kaukene er det ikke like greit å skjønne seg på. Og skulle du føle deg forvirra så trøst deg med at de fleste amerikanere aner like lite (eller la deg skremme over at folk flest i et såkalt “demokratisk” land med stor innflytelse på resten av verden holder seg unna denne mystifiserte delen av valget, for så å klage over at de bare har to personer å velge mellom senere, alt ettersom).

Så for deg kjære leser (og ok, litt fordi det fristet mye mer enn statistikk klasse), infiltrerte jeg tirsdag kveld mitt lokale caucus, med mobilkamera og min beste amerikanske accent. Her er resultatet.

Stikk i strid med hva jeg forestilte meg av USA, strengt bevoktede skumle saker (tenk det amerikanske konsulatet), så var caucus med første øyekast ikke ulikt et norsk lokalvalg (sier jeg som aldri har vært på ett). Arrangert på en barneskole av eldre damer, kunne det like gjerne vært kakesalg for det lokale bedehuset. Og valg-urnene, i form av pappesker, var jo nesten litt søte

En stor forskjell fra det vi er vant til, er at hvert parti arrangerer egne caucus. Det vil si at der vi var kunne vi stemme på hvilken som helst av de demokratiske kandidatene, altså Obama, Clinton, eller Edwards (siden sistnevnte trakk seg ut av valgkampen like før var det ikke noe poeng i å stemme på ham, men det var like fullt lov, man kunne faktisk skrive inn ett hvilket som helst navn, og Edwards fikk faktisk flere stemmer), men ikke på republikanerne.

Valget i år har vært litt spesielt, særlig for demokratene. Jeg var her under forrige presidentvalg, det som vanligvis er det store, denne gangen har de innledende kandidatene fått omtrent like mye oppmerksomhet synes jeg. Mens det sist gang var ganske klart at Kerry ville bli demokratenes kandidat (ikke fordi han var umåtelig populær, men fordi han ikke hadde noen sterke motstandere), har vi denne gangen to “politikk-kjendiser” i samme parti. Både Obama og Clinton er kandidater vi etterhvert kjenner godt til, har sterke meninger om, og som virkelig appelerer til folk. Det er nesten litt synd at de stiller samtidig, tenk om en av dem kunne slått ut Bush sist gang.

Vi var nesten 400 fremmøtte tirsdag, mot under 100 ved samme caucus for 4 år siden, det sier litt. Mange hadde aldri vært på et caucus før, og det ble stilt mange spørsmål. Heldigvis var stemningen sånn at man ikke var redd for å innrømme at man ikke ante noe om hva som foregikk, og det var fritt frem å spørre og forklare. Før jeg dro overhørte jeg samtaler om caucus, noen lurte på å dra, men var usikker på hvordan det funket. Noen hadde hørt at man måtte stemme offentlig (håndsopprekning), noe som ikke stemte ved valg av president, men ved valg av andre ting etterpå. For dette var et langvarig møte, hvor vi gikk gjennom forslag til lov endringer, og valg av delegater.

Delegater er en interessant ting. På caucus var vi som møtte opp med på å velge delegatene, som blir våre representanter ved senator-valget. Det er ikke vanskelig å bli valgt, for vi kunne sende en god del, og kjæresten er nå en av dem. Disse delegatene får selv velge hvem de vil stemme på som senator, ved å velge dem sier vi at vi stoler på deres vurdering, hva den enn blir. Vi vet altså ikke hvilken senator de stemmer på når vi velger dem, og er vi ikke delegater får vi ikke sjansen til å dra på senator valget. Det høres kanskje litt rart og, rett og slett fordi det er rart. Kjæresten vil stemme på Al Franken, noe det var stor stemning for i salen. Det tok ikke mange uker fra jeg tenkte jeg skulle ønske Al Franken hadde vært politiker, til han plutselig stilte til valg som senator, med Obama og Franken hadde jeg blitt veldig fornøyd.

Så var kvelden over. Vårt caucus hadde stemt rundt 70 % Obama, ikke verst. Ikke-amerikaner som jeg er kunne jeg ikke stemme, men jeg fikk lov til å gå på voksen-toalettet på vei ut.

Update: For et sørstats-perspektiv, hopp over til Randi.