Noen dager kan godt være sjeldne
I dag er det 29 Februar, en dag som bare kommer hvert fjerde år. Det er litt spesielt å være født på denne dagen, å ikke ha bursdag en gang i året selv om man eldres like fort som andre. Akkurat som det er spesielt å ha bursdag på julaften, eller lignende dager som man må dele med noe annet. Det som er verre er å miste noen på en sånn dag. Jeg får så vondt inni meg når jeg hører om folk som mister familiemedlemmer i julen, uansett om jeg ikke kjenner dem i det hele tatt. Jeg tenker på hvordan det må være å grue seg til en tid det er så mye oppstyr om, og en dag alle andre gleder seg til. Når hver eneste butikk minner man om at det nærmer seg måneder i forveien. Sånn sett er denne dagen litt greiere, til tross. For fire år siden måtte mammaen til kjæresten gi etter for kreften. Svigermoren jeg aldri fikk møtt. I dag er første gangen at dagen er der igjen.
Samtidig har de et annet familiemedlem å bekymre seg for. Jeg har skrevet før om svigerlillebror som er i Irak. Han er stasjonert i et område kalt “dødens dal”. For litt siden ble tolken hans skutt i ansiktet mens han stod rett ved siden av. Den nye pcen hans funker ikke lenger etter et angrep på basen som ristet alt løst. Han spiser lunch liggende på golvet med kuleregn over seg. Det er fjernt men virkelig, og han har valgt det selv. Jeg skjønner ikke hvordan familier holder seg sterke gjennom sånt.
Jeg liker ikke å bli minnet på at familiemedlemmer er dødelige, at mammaer, pappaer, brødre og søstre kan være borte helt plutselig. Jeg som kikket rart på min venninne og hennes boks med kleenex, og lurte på hva hun sippet etter når vi så Titanic på kino, får lett tårer i øynene når jeg tenker på å miste et familiemedlem. Jeg føler meg heldig som aldri har opplevd det, men tanken skremmer meg mer enn noe annet. Kjæresten sier han ikke bekymrer seg så lett fordi han har opplevd det verste man kan oppleve, og sett at verden går videre. Jeg føler meg ikke så sikker på om min verden hadde gjort det. Jeg får ofte høre at jeg er så selvstendig, og joda, jeg trenger ikke familien min til å ta vare på meg. Men jeg trenger dem virkelig, bare at de er der. Noen ganger føler jeg meg veldig liten.
Skuddårsdagen kan også være en positiv dag. For fire år siden fridde Nissemor til meg, så jeg har denne datoen inni ringen min. Og i dag har jeg spurt om hun vil gifte seg med meg neste sommer, så jeg har masse positive minner fra 29. februar!
nissemann
februar 29, 2008
Oj, vi er visst i det tankefulle hjørnet idag vi, Minnie
Flopsy
februar 29, 2008
Ja det er litt rart å se datoen, og at det er 4 år mellom hver gang.
Hørte så vidt på radioen om ei dame som har sin 20. ordentlige bursdag i dag, og at den skulle feires stort i bygda hvor hun bor. Tenk, 20 årsdag, men allikevel har levd i 80.
Ellers gikk vi fra og være 3 til og bli bare 2 her i huset. Hamsteren døde i dag, og det ble litt tomt etter han. Bare en liten hamster? En liten hamster med stor personlighet, og hamster med stor H
Her er det bare knapt en time igjen av denne dagen, og den som alle andre, har gått veldig fort.
Eugenie
februar 29, 2008
Mye tankefull elendighet i dag egentlig… Minnie, Flopsy, Eugenie, Delirium… Bra det ikke er 29. februar hvert år!
nissemann
februar 29, 2008
Nissemann: Gratulerer! Det var en fin historie akkurat nå, som alle dager har skuddårsdagen positive og negative historier, og nå fikk vi litt balanse her
(Og jeg liker at hun fridde)
Flopsy: Så ikke posten din før etter, hva er det med denne dagen?
Eugenie: En av chinchillaene til kjæresten døde før vi flyttet sammen. Jeg husker jeg ikke skjønte hvorfor han brukte penger på å ta en gnager som bodde i bur til dyrelege når sjansene var så små uansett. Nå som jeg har blitt glad i Peanut skjønner jeg mye bedre.
minneapolise
februar 29, 2008
Var med en hamster hos dyrlegen for snart 20 år siden. Trodde han hadde brekt foten, for han haltet og fikk ikke til å holde maten med begge forpotene. dyrlegen mente det bare var forstuing, og det gikk bra.
Den som døde i dag er vel den 22. i rekka av hamstere jeg har hatt og det har ikke vært noe problem å si farvel til dem. I fjor måtte jeg få naboen til å ta den ene for meg. Jeg skulle reise bort, og hamsteren var så dårlig at han ikke kunne være alene hjemme. Det ville blitt seigpining. Så naboen var på døra her og hentet den og tok den med seg for å gi den et slag i hodet. kom aldri så langt, for hamsteren var død allerede da han kom bortover til seg selv. Men sånn er det og ha dyr, og jeg visste jo at han ville dø. Det som sikkert gjorde det ekstra trist var at jeg fant han ute i buret sitt, og ikke inni soveplassen hvor jeg som oftest finner de døde.
Blir vel ny hamster igjen om ikke så lenge
Eugenie
februar 29, 2008
Eugenie: Oj, 22 hamstere. Husker du navnet på alle?
Jeg hadde en hamster en gang, den døde fort. Tror den spiste en gifig plante på stua.
Jeg synes faktisk dyr må få dø naturlig, er ikke så veldig fan av den nye trenden med å bruke tusenvis på operasjoner og medisiner, til tross for at jeg er over gjennomsnittet glad i dyr.
Har forståelse for det om man bor alene og har f.eks en hund, som blir veldig familie, men ellers synes jeg det er litt tullete når det er så mange katter der ute som ikke har et hjem, og mennesker som ikke har råd til samme operasjoner og medisiner.
minneapolise
februar 29, 2008
Men på forunderligvis er de jo der også om de er døde…. Vi bærer med oss minner og historier. Gode ting blir ikke borte fordi om personen dør. Heldigvis.
En god venn mistet sin kone og en liten 3 åring sin mor for noen år siden. Kreft det og. Han pleide å si at selve dagen hun døde var en grei dag- fordi han alltid viste at den ville bli tung. Men andre dager – når en tone, en kommentar, et rødt skjørt plutselig minnet deg om henne, når du ikke hadde guarden oppe – det var verre.
Men vi mennesker er forskjellige – og alle dager er jo bare dager. Bare en dato. Bare det vi gjør dem til. På godt og ondt….
Klem til deg – håper du får beholde dine lenge, in real life også!
Randi
februar 29, 2008
minneapolise: Jeg hadde navn på alle, bortsett fra den siste. Men jeg husker ikke alle navnene, bare de første 5-6 og de siste 5-6. Fikk den første da jeg var 13, og hamster ble liksom en livsstil.
Når det gjelder å bruke mye penger på syke dyr, er jeg realistisk og ville ikke gjort hva som helst for dem. Mange ganger er det best å la dem få slippe unna, men dessverre er det mange mennesker som holder dyrene i livet kun av egen interesse.
Eugenie
mars 1, 2008
Eugenie: Jeg er imponert, spurte fordi jeg kom på at jeg har hatt en hamster i mitt liv, og jeg kan ikke engang komme på navnet på denne ene…
minneapolise
mars 1, 2008
[...] bloggere har skrevet om triste ting i det siste, bl.a. Minneapolise, Delirium, Eugenie og Flopsy. Og nå Nissemann. Både sorg og glede. Gleden [...]
Sorgen og gleden de vandrer tilhope « Noen menn er nisser
mars 2, 2008