Psykopater i hverdagen
Psykopat. Det er et litt fjernt ord for de fleste av oss, noe man assosierer med seriemordere eller virkelig syke personer. Virkeligheten er at de fleste kjenner minst en person med psykopatiske tendenser, og siden det er vanskelig å forstå at forholdsvis normale personer i vår omkrets kan mangle empati fullstendig, eller ikke har grenser for hva man kan lyve om, lar vi oss lett manipulere. Man vil jo gjerne tro det beste om folk, og en god egenskap er det. Likevel kan det være greit å være på vakt, stikk i strid med hva man skulle tro har psykopater mer makt i samfunnet enn gjennomsnittet. Wikipedia definerer en psykopat slik:
“Vanlige kjennetegn er at personer med en slik lidelse kan ved første inntrykk virke sympatiske, intelligente og sjarmerende, men som ved nærmere kontakt viser seg å være manipulerende, løgnerske og impulsive. Utad kan en psykopat være vellykket, med en godt betalt jobb og godt rykte etc, mens en innad viser seg å ha en utiltalende oppførsel. Det er ofte de nærmeste, familie/nære venner som merker det og får oppleve psykopatens virkelige personlighet.
Det kan ta lang tid, før de viser sitt “virkelige jeg”, og det kan skje fortløpende. De er drevet av sterk trang til å tilfredsstille egne behov og lyster og viser nedsatt evne til å føle empati og frykt. Dette kommer til uttrykk gjennom manglende hemninger i å utnytte andre personer og til å involvere seg i risikabel adferd. Andre vanlige symptomer er aggresjonsproblemer, manglende evne til langsiktig planlegging, nedsatt forståelse for ansvar og moral, logiske brister, patologisk løgnaktighet med mer.”
Robert D Hare har laget PCL-R systemet, som er spesialtilpasset for å avsløre psykopater. De ti første punktene på sjekklisten er:
- Glatthet / overflatisk sjarm
- Egosentrisk / storhetsideer om egen verdi
- Behov for stimuli / lett for å kjede seg
- Patologisk løgnaktighet, bedrageri
- Bløffmakeri / manipulering
- Manglende anger eller skyldfølelse
- Manglende dybde av følelser
- Ufølsomhet, manglende empati
- Parasittær livsstil
- Oppfarende / dårlig kontroll over sinne
En psykopat er altså ikke et monster, men en person med adferd som er destruktiv for en selv og andre.
Det som på folkemunne kalles psykopat er vel det man i psykiatrien kaller personlighetsforstyrrelser. I undervisningen om disse og særlig om diagnostiseringsprosessen ble det ganske tydelig for meg at de fleste personlighetsforstyrrelser handler om egenskaper som også er veldig utbredt i normalbefolkningen. Det er graden, varigheten og hvordan det påvirker livet som sier noe om det kvalifiserer til en diagnose.
F.eks. da vi gikk gjennom diagnosemanualen og spørsmålene der kunne de fleste krysse av for noen punkter uten at de dermed kvalifiserte til diagnoser. Dermed er det nok en del som kjenner igjen deler av personlighetsforstyrrelsesdiagnoser som da vil tenke at dette gjelder noen de kjenner eller kanskje dem selv. Uten at dette nødvendigvis er riktig.
På den annen side; Mennesker med personlighetsforstyrrelser kan man møte på nesten overalt. Med eller uten diagnose.
På jobbintervjuet jeg var på før jeg fikk den jobben jeg har nå var det et av spørsmålene. “Man vet jo en del om hvordan man skal håndtere pasienter med en personlighetsforstyrrelse. Men hvordan ville du ha forholdt deg til en kollega med personlighetsforstyrrelse?”
Spørsmålet kom fra en som har mye erfaring med bl.a. gruppeterapi og behandling for mennesker med personlighetsforstyrrelser. Og hun poengterte at det er flere enn mange tror som har en eller annen form for dette.
Nå snakker jeg meg bort her. Men jeg tror man skal være forsiktige med å diagnostisere folk sånn helt uten videre, for det å ha noen trekk behøver ikke bety at noen har en forstyrrelse. Og mennesker i f.eks. krise kan også opptre som om de var personlighetsforstyrret uten at de er det. Derfor er det også et poeng at noe skal ha vart i hele personens voksne liv.
*babler*
Lin
mars 3, 2008
Lin: Det er absolutt ikke en diagnose man skal slenge rundt på hvem som helst nei. En venninne sendte meg link til denne siden da hun mistenkte at en person hun har fått et nært forhold til hadde personlighetsforstyrrelser (eller psykopati/sosiopati). Diagnosen passer også veldig godt på en felles bekjent, som vi har kjent i mange år, og som har hatt trekkene hele tiden, selv om de er mer fremtredende til tider (det kommer mye an på om livet går som man vil eller ikke).
Vi pratet om hvor rart det føles å si at man kjenner en psykopat, det høres så mye verre ut enn det er. Samtidig kjente vi denne personen i årevis, og lot oss ofte manipulere, fordi det var vanskelig å forstå oppførselen, og fordi det er vanskelig å tro at en person som kan være veldig blid og hyggelig andre tider plutselig kan ønske det verste for folk rundt seg, og bruke ethvert middel for å få det som man vil.
Det er enklest å tenke at personen bare har hatt det vanskelig, eller er litt bortskjemt, og bortforklare hele greia.
minneapolise
mars 3, 2008
Det er så absolutt ikke utenkelig. Med det mange kaller psykopater så er det jo i mange tilfeller i terapi for den som har vært utsatt for vedkommedes oppførsel at mistanken vekkes.
Lin
mars 3, 2008
Det er nok enklere å se utenfra, enn å skulle tenke det om noen man kjenner. Og det er nok mer sannsynlig at “offer” går til terapi enn psykopaten selv (for det hadde jo vært å innrømme svakhet), så det tviler jeg ikke på.
minneapolise
mars 3, 2008
Dette er veldig bra du sier, Minnie!
Psykopater er også mennesker. De har vært små forsvarsløse babyer, unger og tenåringer, men et eller annet sted på vegen er det noe som har gjort at de likevel ikke er helt som andre.
… men å bo med dem og/eller være nødt til å forholde seg til dem, kan være som å måtte forholde seg til et monster.
Uansett. Er man psykopat så er man psykopat. Og man vil [mest sannsynlig] aldri være i stand til å skjønne det selv. Den som opplever å bli fanget i nettet til en psykopat har ikke annet å gjøre enn å skape avstand og komme seg unna.
Noe av det som kan være veldig forvirrende med å forholde seg til en som er psykopat er jo nettopp det at vedkommende også kan være veldig snill. Den som har “been there, done that” ser nok etter hvert tegninga at det å være snill kun er et middel for psykopaten i forhold til å oppnå noe, og han eller hun vet mest sannsynlig veldig godt når det lønner seg å “være snill”. Men de er ikke snille fordi andre faktisk trenger det.
Og man skal være ytterst forsiktig med å sette denne merkelappen på folk, men av og til kan det også være helt nødvendig å gjøre det for å skjønne hvem den man har med å gjøre egentlig er og hvorfor han eller hun er som h*n er – og hva man må gjøre for å beskytte seg selv.
Pitbull-Turid
mars 3, 2008
Det er vanskelig, for samtidig som man skjønner at dette går ikke, så har man gode minner med personen.
Jeg tok avstand en stund til personen skjønte hintet (eller det klare signalet, og det tok et par år), nå har vi litt kontakt og sees innimellom, men det er veldig på prøve på en måte, jeg er ganske klar på at blir jeg forsøkt manipulert så tar jeg avstand igjen. Jeg kommer aldri til å ha full tillit til personen igjen, rett og slett fordi det hadde vært naivt, men det er synd at det må være sånn, det blir så motsatt av den type vennskap jeg foretrekker og har med andre, men jeg synes at positiv oppførsel skal gi positive erfaringer også, så jeg velger å ha den kontakten vi har nå.
minneapolise
mars 3, 2008
Undre: Og ja, som du sier, selv om man skal være forsiktig med diagnoser, så er det viktig å være oppmerksom på at disse menneskene finnes der ute, i hopetall, og i vår hverdag. Det er fint å forstå og vite hvordan man skal håndtere dem og beskytte seg selv (eventuelt hjelpe til å beskytte andre).
minneapolise
mars 3, 2008
Ja, det er vanskelig. Og spesielt dette med at ting gjerne har startet veldig bra er faren når man er i nær relasjon til et psykopatisk menneske. “Men vi hadde det så bra …”, og i kjæresteforhold tror jeg mange partnere blir fanget i forsøket på å gjennskape det som var bra. Det kan nå selvsagt skje når begge i forholdet også er høyst normale, og forhold går på tverke, men den som er psykopatisk vil jo aldri gå i seg selv og forsøke å finne ut av ting. Når ting ikke er bra og den ene ikke blir behandlet bra, vil den som blir utsatt for psykopaten være den som får skylda for det og ansvaret for å gjøre ting bra.
Ting kan jo også gå fra veldig bra til veldig dårlig over tid og gjerne nokså umerkelig mens det pågår. Psykopater er gjerne mestre til å manipulere og man tror jo som regel godt og vil tro godt om dem man har et tillitsforhold til og som man er glad i, og det kan jo derfor ta tid før man skjønner hva som har skjedd og skjer.
Pitbull-Turid
mars 3, 2008
Etter å ha sett hvor enkelt de manipulerer venner og bekjente, kommer jeg aldri til å dømme noen som er i et forhold med en psykopat. Det er noe med alle forventningene de setter til oss, som blir om til våre egne forventninger. Det skjer veldig naturlig.
Og så lenge man gjør som personen vil er jo alt fryd og gammen.
minneapolise
mars 3, 2008
Being in a relationship with a psychopath is like
driving/being a passenger, drive/ride with your
eyes WIDE OPEN and when you see yourself heading
down the wrong road, or into a traffic jam.
Get out and RUN…
People like Laci Peterson
and Nicole Simpson probably sensed that something wasn’t quite right but they didn’t RUN fast enough.
I am afraid that our society PLAYS DUMB when it
regards the damage that
a psychopath can do.
They look so attractive and sweet and kind.
Just DON’T get in the “car” with these people. It is a long
and scary ride.
Hope that I DIDN’T get
lost in the translation.
Sandy S. Zoo`
www.cottoncandycloud.org
mars 3, 2008
Det er kraftige mekanismer som trår i kraft i slike relasjoner. Sjøl meget oppegående og sterke folk kan faktisk bukke under for mennesker som ønsker eller ikke greier å la være å ta kontroll over andre. Å komme til det punktet der man skjønner hva som er galt fatt og så komme videre til det punktet der man kan skape avstand kan ta ufattelig lang tid. Å bli fordømt for å være i relasjon med og være glad i noen som skader en er det siste man trenger da.
Jeg har ikke noe godt svar på hva man skal gjøre for å hjelpe når man ser at noen er i destruktive forhold, men det handler mye om å bare være der for den man bryr seg om og vise at man bryr seg og bygge oppunder deres egen tillit til at de vurderer situasjonen rett.
Og jeg tror du har veldig rett i at man adopterer forventningene som blir satt til en, og man er kanskje ikke engang klar over det selv.
Ja og nei. Det skal godt gjøres å bli så føyelig at man unngår problemer, og det å føye seg er i seg selv et problem. Det er en “farlig” veg å gå å tro at om man bare blir sånn og slik så blir det bra. Jeg tror mange nok opplever at man aldri blir så “bra nok” i øynene til psykopaten at han eller hun behandler en pent. Det ligger ikke i psykopatens natur tror jeg. Det å behandle pent handler nok i stor grad om å belønne underdanighet og føying, og opplever de at noen bukker, nikker og neier, er vel sjansene store for at de vil forsøke å strekke strikken litt og litt lengre. Så det som kanskje var “bra nok” en dag er ikke nødvendigvis det neste gang.
Det er vel kanskje ikke et poeng i seg selv å sky vennskap med psykopater, for de er jo ikke svart-kvite, men vennskapet begrenser seg jo når den ene parten er som den er. Og det er forskjell på å ha et vennskap til en psykopat og det å være partner til en.
Nei, det er et vanskelig tema. :-/
Pitbull-Turid
mars 3, 2008
“(…) bygge oppunder deres egen tillit til at de vurderer situasjonen rett”
… om de stiller spørsmål og uttrykker at ting ikke er bra that is.
Pitbull-Turid
mars 3, 2008
Jeg håper du ikke regner meg som psykopat, selv om jeg stalker Målmannen?
Lavmål
mars 3, 2008
Veldig godt poeng som nevnes her: Psykopatiske trekk blir særlig tydelige når livet går på tverke, f.eks. skilsmisse eller ikke får den jobben man siklet etter.
Diagnosemanualen (DSM) skjelner litt mer nyansert enn Robert Hare. DSM omtaler de “ekte” psykopatene (anti-sosiale) som er uten hemninger og samvittighet, liten frustrasjonstoleranse, disse er lett å oppdage og havner ofte i en kriminell løpebane. Narsissistene er de glatte eller skjulte psykopatene, ofte sjarmerende men egosentriske og stormannsgale, disse avsløres først når livet butter i mot. De “histrioniske” (hysteriske) er lett å oppdage fordi de er overdrevent dramatiske og tilsynelatende følelsesmennesker, men sjelden aggressive eller voldelige (ligner narsissistene, men blir ikke regnet som psykopater).
Skillet mellom anti-sosiale og narsissister er viktig fordi de virkelig anti-sosiale ikke er i stand til å gjøre karriere, mens de narsissister finner man ofte blant de verste karriere-streberne, blant ledere og politikere er det mange narsissister. På samme måte som de anti-sosiale har narsissistene lite skyldfølelse eller anger, men til forskjell fra disse har narsissistene mye skamfølelse, de har ikke ekte anger, bare skam over å bli avslørt. “Helsefarlige” ledere er ofte narsissister.
Lavmål
mars 3, 2008
Jeg likte slutten, jeg også. Det høres mye mindre skremmende ut.
emelie
mars 3, 2008
Ambulanse-saken i oslo 2007.
Jeg leste rapporten og dialogen helsepersonelet imellom seg – og i min bok – her er et klassisk psykopati-sak.
At de skal fortsette å jobbe i helsevesenet viser et psykopatisk-system.
bob
mars 3, 2008
Eksempel på psykopati fra dagbladet:
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2291619.ece
RASISME=PSYKOPATI
bob
mars 3, 2008
Sandy: The problem, at least for me, is that we are raised to be nice and understanding, not to check for signs of psychopathy in others. I have learned the hard way to scan for these signs, it would be nice with a little more knowledge about the subject at an earlier stage.
Turid: Er man en bekjent kan det være fryd og gammen over lengre tid, er man nærmere blir det som du sier aldri bra nok. Folk fleste vil ikke ha krangler og bråk, i alle fall om de vet man ikke kan vinne, da er det lett å føye seg.
Lavmål: Er det “parasittær livsstil” du bekymrer deg over? Det skal mer til enn en parodi før jeg bekymrer meg
Det finnes absolutt forskjellige typer. Og jeg liker ikke å si det, for jeg mener at bortsett fra samfunnets holdninger til oss og oppdragelse er jenter og gutter veldig like, men jeg har inntrykk av at psykopater er litt forskjellige etter kjønn noen ganger. At men har lettere for å misbruke makt, mens kvinner er mer ute etter å ta alle som ikke lever opp til deres forventninger.
minneapolise
mars 3, 2008
emilie: Å havne på feil fot med en psykopat kan være skummelt nok, men de er mennesker, med følelser (om enn noe mindre empati). Og psykopater kan være veldig artige å henge med når de er i godt humør. Monstrene vi ser for oss når vi hører ordet er av den veldig ekstreme og uvanlige sorten.
Bob: Helt i begynnelsen av ambulansesaken stilte jeg meg kritisk til at det ble stemplet som en rasismesak med en gang. Men etterhvert som rapporten kom skjønte jeg at det var riktig.
Noen former for rasisme er nok psykopati, men ikke all.
Eldre damer er ofte smårasistiske, men det kommer av usikkerhet, fordi det er noe nytt for dem, som de ikke kjenner til. En redsel for det nye og ukjente. Jeg vil ikke si at de er psykopater. Jeg sier ikke at jeg synes det er ok, men jeg synes ikke de nødvendigvise er grusomme personer av den grunn heller.
minneapolise
mars 3, 2008
Jeg forbinder psykopati med lørdagens Magasinet Dagbladet. LOL. Jeg kjenner bare en psykopat, og han kjenner jeg ikke så godt, av åpenbare grunner. Men mye borderline ute å går.
joakuka
mars 3, 2008
Bra innlegg og gode kommentarer. Det ingen har nevnt etter det jeg kan se, men som jeg har lest flere steder, er at psykopati som diagnose ikke lengre er i bruk av fagpersoner. Rett og slett fordi betegnelsen har blitt brukt ukritisk av legfolk og ved det fått utvannet innhold. Det er vel slik med psykoser generelt at de ikke kjennetegnes ved 1 eller 3 punkt på en liste over ulik form for atferd, men ved sammenfall av flere blant mange punkt, og ikke minst over tid. Det oppsto derfor gråsoner som beskrev at en person kunne vise enkelte psykopatiske trekk i perioder, men at h*n ikke nødvendigvis kunne diagnostiseres som psykopat på det grunnlag.
Jeg leste en del om psykologi en periode og fant det litt ekkelt at jeg gjenkjente så mange sider ved meg selv i beskrevne episoder. Gjerne enkeltvis og knyttet til bestemte episoder i livet. Jeg tror mange er i kontakt med de ulike diagnosepunkt fra tid til annen.
Det at narsissisten gjerne gjør karriere og havner i godt betalt maktposisjon, er også etter Vestens målestokk tegn på et vellykket menneske. De skrytes opp og får næring til sitt ego. Man måles jo i stor grad etter stilling og inntekt i den rike del av verden. Dyktighet i næringslivet, sidestilles gjerne med evnen til å utnytte mulighetene maksimalt til egen fordel. Vi har på mange måter skapt et system og et spill som favoriserer narsissisten. Kynisme kan være et pre for en kapitalist – om alt veies i resultater – og er det ett ord som kan fungere som nav i dette hjulet av ulike atferdspunkt, er det nettopp kynisme.
phalloides
mars 3, 2008
Man kan si mye og mangt om “psykopater”… men å erkjenne overfor seg selv at man egentlig er “fanget” i “psykopatens vold” er tungt. Det er tungt å innse overfor seg selv at man egentlig lever med en livsløgn. Det er umenneskelig vondt når man må innse at ingen rundt en tror på det man har å fortelle. Det er ingen rundt en som vil tro at en så sympatisk og snill person kan være så brutal når de selv ikke har vært vitne til det. Enkelte lever etter: Det man ikke ser det fins ikke.
Å miste venner, kontaktnett etc er noe av det mest brutale man kan oppleve som følge av det. Man blir stemplet som vanskelig fordi sjarmøren fortsetter å sjarmere og hinter svakt om at den andre part er litt vanskelig. Man oppleves som grinete og sur fordi “psykopaten” vet hvordan det kan framprovoseres til riktige tider med de riktige menneskene rundt. Og miljøet rundt får “bevis” for at man er litt vanskelig.
Å bli offer for en “psykopat” er ikke å anbefale for de svake. Det er å aldri kunne vise seg svak, det er en evig kamp om å greie å holde seg oppreist. Men man vet innerst inne at man egentlig er slått. Man vinner aldri. Det eneste fornuftige er å løpe motsatt retning.
groftekanten
mars 4, 2008
Det er interessant med psykososiale lidelser/tilstander som dette. De er vanligere enn vi liker å tenke oss. Det er for eksempel veldig mange mennesker i Norge som sitter for seg selv og sliter med depresjoner, og som gjør sin egen hverdag verre fordi de også bærer på en frykt for å bli oppdaget.
Psykopater finnes det også mange av. Og enda flere kan ha enkelte psykopatiske trekk. Men det er også mange som bruker dette ordet for mye. Noen liker å stemple meningsmotstandere som psykopater. Det er lett å tenke at folk vi er i konflikt med, må være både kalde, manipulerende, oppfarende, ufølsomme, egosentriske, overfladiske og ute av stand til å unnskylde seg. Dette er vanlige ting å tenke om folk vi krangler med, og det er hele syv av punktene på lista i PCL-R systemet.
Derfor foreslår jeg at vi leser om psykopater, og tenker på hva en psykopat er, men at vi ikke bruker noen sjekkliste når vi omgås våre medmennesker. Bruk heller høflighet, tålmodighet og tilgivelse. Viser det seg at dette ikke funker på noen vi møter, kan vi unngå dem i fremtida. Først når folk insisterer på å forfølge og plage oss, er det verdt å tenke på dem som farlig syke.
Høflighet, tålmodighet og tilgivelse er de beste redskapene i omgang med alminnelige folk.
Tomas
mars 4, 2008
“Psykopat” som betegnelse er ikke lenger i bruk. Fagfolkene har erstattet den med anti-sosial (”sosiopat”) og narsissisme. I gamle dager snakket man også om “moral insanity” (”varig svekkede sjelsevner” het det i norsk juss), altså en person som er helt åndsfrisk bortsett fra moral/samvittighet.
Viktig å huske at dette ikke er sykdommer som kan kureres, men permanente trekk ved personen (”personlighetsavvik”).
Konrad
mars 4, 2008
Hei, Minneapolise
Jeg vil anbefale deg boka “Psykopat? – Historier fra virkeligheten”, skrevet av psykolog Lisbeth F. Brudal. Den kom ut på Fagbokforlaget i fjor og er en svært informativ, lettlest og tankevekkende gjennomgang av psykopatbegrepet og det vi kaller “psykopatiske trekk”.
Brudal beskriver den ikke-kriminelle psykopaten som et hus hvor det ikke er lys i noen vinduer. De er ikke onde, men de er tomme.
Hilsen Ivar
Teo&Tao
mars 5, 2008
Nå kom jeg på noe en foreleser sa under psykiatriforelesningene vi hadde under studiet. Han sa at under f.eks. konfliktsituasjoner der andres puls går opp, så har man kunnet se at det samme har motsatt effekt hos “psykopaten”. Og der andre tappes for energi, så får vedkommende energi av situasjonen.
Med forbehold om at jeg har husket det riktig.
Lin
mars 5, 2008
joakuka: Det er bra når man skjønner det før man kjenner dem for godt.
phalloides: Som i mange diagnoser med stigma forandret navnet seg over tid. I Boston var jeg au pair for en jente som hadde fått diagnosen “moderately retarded” som liten. Nå gikk hun under “special needs”. Hva som var i veien med henne hadde ikke forandret seg, men retarded hadde blitt et skjellsord.
Når det kommer til psykopat er sosiopat det nye ordet sånn jeg har forstått det.
Det kan ofte lønne seg å være narsissist i vår verden, men sånn blir det vel lett naturlig. Men uansett hvor mye man oppnår ved å være det, så blir man ikke lykkelig av det, så sånn sett trekker man ikke lengste strået allikevel.
groftekanten: En psykopat har ofte full kontroll på en situasjon, som for offeret er nye og ukjent. Det beste er som du sier å komme seg unna og få det på avstand. Skulle man prøve å si det som det er så er psykopaten god på å være ekstra hyggelig mot andre mens det pågår, så da taper man lett uansett hvor rett man har.
Det er skummelt at mennesker kan være så intelligente, og så bare bruke det negativt.
minneapolise
mars 5, 2008
Thomas: God kommentar. Det er mange flere psykiske lidelser der ute enn vi tror, og det er dessverre et veldig stigma ved det. At man lett ser på det som identiteten til folk, når det egentlig er en veldig liten del av dem.
Konrad: Riktig, men som med andre kroniske lidelser, som f.eks bipolar, så kan man vel gjøre det beste ut av det i det minste? (vil gjerne at det skal finnes litt håp).
Teo&Tao: Den beskrivelsen likte jeg, og det stemmer veldig med mitt inntrykk. Og takk for boktips.
Lin: Det høres veldig riktig ut.
minneapolise
mars 5, 2008
Hvordan vet en sosiopat at han er sosiopat? Vet dem det i det hele tatt, eller tror dem bare at de er helt normale inntil noen sier det?
asdf
mai 10, 2008
Jeg vet ikke, men jeg har mine tvil om at å si det til dem skulle forandre hvordan de ser seg selv.
minneapolise
mai 10, 2008
Tror det er mer komplisert enn så…
Hadde noen kritisert din personalitet, ville du da ha tatt det seriøst og sett deg selv på en annen måte?
Hadde noen kalt meg sosiopat hadde jeg ikke tatt det så seriøst tror jeg, selv om det faktisk kunne vært tilfelle.
Folk klarer ikke å observere seg selv
asdf
mai 10, 2008
Vet du, om noen kritiserer min personlighet, så tenker jeg faktisk grundig over det. Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke har bare positive sider, og noen ganger er det greit å bli minnet om hvordan ting man gjør virker på omverden. Det betyr ikke at jeg alltid er enig, men mange ganger kan jeg si, vet du hva, det har du rett i, og jeg skal prøve å jobbe med det. I alle fall etter å ha tenkt meg om en liten stund
Det kommer selvfølgelig an på hvem som sier det, man bør kjenne en person godt før man uttaler seg om sånt.
minneapolise
mai 10, 2008
Mye flott å lese,men jeg savner hvordan en skal forholde seg til en slik person når en først sitter i nettet.Har nemlig barn med en,og må prøve å gjøre det beste ut av det(vi er skilt nå).hvor langt kan jeg selv gå for ikke å bli totelt overkjørt?Er nemlig ganske redd for hans handliger når han møter motstand!
Belinda Dahlsrud
juli 7, 2008
Sånt er jammen ikke lett. Jeg vil anbefale å kanskje kontakte et familiekontor eller lignende for hjelp til den nødvendige kommunikasjonen, og til å lage avtaler dere imellom. De kan muligens henvise videre også, til noen med bedre kompetanse på feltet. Lykke til!
minneapolise
juli 7, 2008