Et nerdete bidrag til kvinnedagen

Kvinnedagen er over i Norge, teoretisk sett er den det her også – det er etter midnatt allerede, men siden jeg fortsatt er oppe tar jeg meg friheten å skrive en kvinnedagspost allikevel. Jeg har ikke gått i tog, jeg har ikke vært på arrangementer, og jeg har ikke skrevet på 0803-bloggen som planlagt (men der fikk jeg i alle fall anbefalt den). Istedet har jeg i stor nerdestil sittet to dager i strekk med en og samme oppgave i “Money and Banking”. I går satt jeg og en venninne godt plantet i sofaen og følte at det i det minste var litt mindre patetisk å gjøre lekser sammen, enn å sitte hjemme alene og gjøre lekser på en fredagskveld. Jeg har motstått fristelsen til å tenke helg og gjøre noe gøy. Jeg har motstått fristelsen å la de verste problemene være selv om jeg vet jeg mistenker jeg har feil svar istedet for å gjøre dem om og om og om igjen i timevis til jeg endelig får et svar jeg føler meg sikker på. Jeg har motstått fristelsen til å velge den enkleste utveien, og ikke gjøre mer enn andre forventer av meg.

Derfor føler jeg at jeg har bidratt litt. I den optimistiske delen av hodet mitt er dagen i dag et steg på veien til å en dag ha en utdannelse som ikke er typisk for kvinner, til å ha en posisjon med makt og penger og alt sånn som kvinner ikke skal strebe etter, til å vise at en god leder ikke har noe med kjønn å gjøre, til å ikke skulle måtte være den som tar seg fri på grunn av barna fordi pappa tjener mest, for pappa tjener ikke mest, og til å vise mine barn at det ikke finnes noen kjønns-grense på hva man kan bli.

Jeg har vært veldig heldig og hatt foreldre som gjennom hele oppveksten min var oppmerksom på å ikke behandle meg og mine brødre forskjellig på grunnlag av hvilket kjønn vi var, og som faktisk lyktes i det (det er enkelt å gjøre sånn ubevisst, det skal jeg innrømme at jeg gjør selv). Jeg har kanskje vært ekstra oppmerksom på hvordan samfunnet ikke helt klarer det samme siden det for meg kom bare utenfra, og ikke hadde vært der hele tiden.

Jeg vokste opp som eneste jente i et nabolag fullt av gutter (egentlig et nabolag fult av gamle mennesker og tomme hus, men relativt sett). Det passet meg ganske bra, for jeg har aldri vært en typisk jente-jente, og trivdes best med å klatre i trær, leke i sandkassa, eller sykle om kapp. Jeg var liten og spinkel, så jeg så ikke ut som en typisk guttejente, og det er mulig jeg overkompenserte litt. På denne tiden var det forventningene til gutter jeg tok til meg, som for eksempel at store gutter gråter ikke. Det er litt rart når jeg tenker tilbake, for på barneskolen var det egentlig bare gutter som var av de verste sipperne, selv var jeg nok den eneste som ikke gråt en eneste gang gjennom de seks årene. Jeg skulle ikke gråte, og ville for all del ikke vise svakheter. Jeg husker veldig godt første gangen jeg gråt “offentlig”. Jeg var 19, hadde mistet min morfar og nabo til kreft, og var på vei inn på sykehusrommet for å se ham. Det tok ikke mer enn et sekunds blikk før jeg snudde meg mot exen og gråt med hulk og tårer. Til tross for at en tante og bestemor var i rommet liksom, jeg var sjokkert over meg selv, men samtidig føltes det veldig godt å få ut følelsene. Siden da har jeg jobbet med å bli mindre “gutt” på dette punktet. Jeg prøver å la være å holde ting inn i meg. Ikke lenger skulle være den som andre åpner seg til, men som aldri skal vise svakheter selv. Ikke forvente at jeg skal kunne takle alt. Rett og slett ikke skulle “ta alt som en mann”. For skeivheten i forventningene av kjønn går begge veier, og selv om menn tradisjonelt sett har mer makt, så er det ikke alle menn som har en personlighet som verken ønsker eller passer til det. Det burde være like akseptert for en mann å ville bli sykepleier eller jobbe i barnehage som for en kvinne å ville ha en krevende jobb for pengenes skyld, og fordommene er der fortsatt begge veier.

Det første hintet om at jeg kanskje helst skulle ha andre interesser enn jeg hadde kom på bursdager og julaften, det ble mye dukker og andre rosa saker. Heldigvis hadde jeg en ganske jevnaldret bror som syntes sånt var mer stas enn meg, så det funket bra å dele leker litt. Jeg husker likevel godt 4-års dagen min, hvor mamma på vei til barnehagen spurte hva jeg ønsket meg. Jeg turte nesten ikke si noe, for jeg var så redd for å virke utakknemlig, og jeg var glad for alle gaver selv om de hadde en tendens til å være veldig jentete. Mamma gav seg ikke, og til slutt innrømte jeg at jeg hadde veldig lyst på en lekebil. Og på veien tilbake fikk jeg akkurat det, en grønn plastbil til lekekassa, med kran bak. Det var ikke en veldig spesiell bil, men den var min, min første bil, og det er få gaver jeg husker så godt som denne. Mammaen min er best i verden.

På ungdomskolen var det veldig klart hvordan jenter skulle oppføre seg sammenlignet med gutter. I klassen vår var det mange bråkete og småbøllete gutter, mens de fleste jentene var stille og veloppdragne. Jeg kjedet meg mye i timene, og skravlet mye med en gutt jeg satt ved siden av mesteparten av tiden. Denne gutten var en motsetning til bøllene i klassen, men bidrog like mye til skravlingen, om ikke mer, enn jeg gjorde. Så var det tid for foreldremøte, og jeg fikk høre at jeg var flink i fagene og snill og grei, men jeg pratet for mye i timene med denne gutten, om ikke-skoleting. Det ble også ledd litt av at vi sikkert kom til å gifte oss en gang, haha (jenter og gutter prater da ikke sammen uten at det er flørting). Første året fikk jeg nedsatt ordenskarakter på grunn av denne pratingen. Dette var greit nok, jeg var en skravlebøtte, men det var litt merkelig å finne ut etterpå at den omtalte gutten hadde fått utelukkende skryt, prat var ikke nevnt, jeg var ikke nevnt, det var rett og slett ikke noe å utsette på ham. Et prakteksempel på en gutte-elev var han.

På videregående ble vi i en historietime delt i to grupper som skulle debattere likestilling. Ene siden var for, andre mot. Denne debatten var styrt av 3-4 personer som hadde hånden opprekt konstant, men den sjokkerte meg allikevel. En gutt på den andre siden tok ordet først og pratet om hvordan gutter og jenter var biologisk forskjellige, jenter var rett og slett elendige ledere (det var en latterlig tanke å skulle slippe til kvinner på dette feltet), men de var flinke på omsorg og sånn, så det var ikke noe problem sånn ting var. Nå var han på riktig side, for dette var hans virkelige mening. Jeg ble derfor glad da to hender rykker i været på min side, helt til begge legger ut om hvor enige de er, men selv om jenter burde holde seg til omsorg og sånt som vi kan klare, så burde vi få bedre lønn for det. Det var deres store argument. Jeg satt der og var den eneste som argumenterte at folk har forskjellige personligheter, noen gutter er flinke ledere og teoretikere, andre er flinke i praktiske ting, noen jenter er flinke ledere og teoretikere, andre er flinke i praktiske ting, og at hvilket kjønn man er ikke burde ha noe å si for hvilke muligheter vi skal ha, eller hva andre skal forvente av oss. Jeg ble fullstendig nedstemt, og det til tross for at jentene i klassen hadde bedre karakterer enn guttene, og generelt var flinkere til de tingene man her argumenterte med at gutter biologisk sett var best på. Dette var almennfaglig påbygging og jeg håper virkelig det står bedre til i andre klasser, for sånt hadde jeg ikke ventet av min generasjon.

På folkehøgskolen klipte jeg tilfeldig håret til noen en dag, og fant ut at det falt meg naturlig. Det ble en morsom hobby en stund, og ikke minst en praktisk en siden hårklipp lett kunne byttes i vasking av rommet, men det var aldri noe jeg hadde lyst til å gjøre som yrke. Likevel fikk jeg spørsmålet om og om igjen, “du skal ikke bli frisør da?”. Nei jeg tenker mer på noe innenfor ledelse svarte jeg, og fikk tilbake “men du er jo så flink til å klippe”. Det er et kompliment, likevel irriterte det meg litt at det av seksere i matte og et lite talent i hårklipping ble forventet at jeg skulle satse på det siste. Pappa har alltid klippet hår til familie og venner, men jeg har aldri hørt noen foreslå at han skal slutte som markedssjef og bli frisør istedet.

Så kvinnedagen er fortsatt aktuell. Jeg deler den gjerne med menn, for likestilling ønsker jeg like mye begge veier, men jeg synes det er positivt å ha en dag hvor vi reflekterer litt over disse tingene vi møter på så ofte. Så gratulerer med kvinnedagen alle sammen, uansett kjønn!