Stakkars Stakkars Pettersen….

Jeg har lest Nokas raner Dan Pettersens skriv fra Bergens Tidende (gjengitt på nett i Aftenposten), hvis formål ser ut til å være å gi resten av samfunnet skyldfølelse. Jeg lar meg heller provosere. Det finnes kriminelle i verden som jeg synes synd på. Mennesker som har vokst opp med så få muligheter at kriminalitet er enkleste, og i noen tilfeller eneste løsning, fine mennesker som har tatt et feilsteg som har endt i avhengigheter som har tatt over livet deres, mennesker som aldri har opplevd å ha noen som bryr seg om dem. Pettersen er ingen av delene, som han skriver selv “Mitt tidligere liv, ressurssterk – utdannet. Egne bedrifter og profesjonell yrkesmilitær“. Når Pettersen tok valget å delta i Nokas ranet var det ikke fordi det var hans eneste håp om et godt liv, men av pur grådighet om mer penger. Når det han trodde var en “vanntett plan” viste seg å lekke til slutt, synes han veldig synd på seg selv som endte opp i norsk fengsel i noen år. “Veggen. Dag. Natt. Syv år igjen. Hevn. Skal jeg la min torturist gå ustraffet hen?….Gode gammeldagse øksemord på hele familien blir småtteri i forhold til mine domspremisser” sier han. Om norske fengsler. Det er bare noen dager siden jeg kom over et bilde av ett på en amerikansk side lignende kudos.no, hvor overskriften var noe sånt som “Dette er ikke et hotell, det er en norsk fengselscelle!!” I amerikanske øyne var det sjokkerende og naivt at man kunne behandle kriminelle så bra, og tenk alle skattepengene man brukte på dem. Jeg skulle gjerne utfordret Pettersen til å velge et hvilket som helst land i verden han heller ville sonet i.

“Når det eneste elementet i straffegjennomføringen blir hevn – da er det ikke lenger rehabilitering man prater om” sier han videre. Pettersen burde ikke være i fengsel, han er der bare fordi vi er så hevngjerrige. Han tenker ikke over at mangelen på strenge straffer i Norge kanskje er litt av grunnen til at han med det ellers gode livet, valgte å være med på et væpnet ran fordi det som han sier skulle være en vanntett plan. At det å slippe ham fri ville gitt et signal til andre oppegående mennesker som kunne tenke seg en stor andel av andres penger uten å gjøre seg fortjent til det, om at det ikke kommer til å få konsekvenser uansett. Det er han selv som kaller seg “ressurssterk og utdannet“, likevel vil han innbille oss at han virkelig trodde det gikk an å gjøre en kriminell handling uten at det var mulighet for å bli fengslet, og at aktiv bruk av våpen i en kriminell handling ikke gir en viss risiko for at skudd vil bli avfyrt, eller at noen kunne bli skadet eller drept (nå finnes det jo også falske våpen som ser helt ekte ut om man virkelig ønsker å begå ran fullstendig uten risiko for avfyring av skudd).

Han avslutter med en trussel: “Samfunnet. Dere. Dere forstår ikke hva som vokser i meg. Denne smerten av ensomhet og kunstig farliggjøring som avler mitt hat. Det er snart ingen vei tilbake. Hatet vokser. Gir meg styrke. Dere har skapt meg. Hvordan skal dette gå?” Det er vi i samfunnet som har tatt uskyldige snille Pettersen og gjort ham om til en farlig person. Om han gjør noe kriminelt fra nå av så er det til pass for oss, det er vår egen feil. Det eneste jeg får ut av dette leserbrevet er glede over at denne mannen sitter godt buret inne, og irritasjon over at han vil tilbringe mesteparten av det livet han har igjen fritt ute i samfunnet, med holdningen at samme hva han gjør så er det vår feil.

(Bilder, t.h: Dan Pettersen, t.v: En norsk fengelscelle, som forøvrig er mistenkelig lik min lille hybel på Kringsjå fra studietiden i Oslo, bortsett fra at jeg ikke hadde eget bad)

*til kudos-knapp*