Å si det høyt
Gode venner har alltid beskrevet meg som en veldig åpen person, noe som hallveis er sant. Jeg snakker fritt om det meste, så lenge det ikke involverer å vise svakhet. Der har jeg derimot hatt en stor murvegg imellom følelsene mine og andre. En murvegg jeg de siste årene har sittet med hammer og slegge og dundret i vei på. For produktiv er den ikke.
Det ironiske er at jeg er den alle andre legger ut om sine svakheter til, noe som bare gjør dem mer menneskelige og lett å bli glad i i mine øyne. Så hvorfor denne trangen til å skjule mine? Det er vanskelig å si. Jeg har så lenge jeg kan huske vært opptatt av å skulle være flink, og å aldri være en byrde for noen. Det er noe jeg øver meg på nå, å være en byrde. Å si fra hva jeg ikke liker, kreve litt av andre om de vil ha meg i livet sitt. Ikke for å være kravstor, men for å ikke la folk få misbruke at jeg bryr meg om dem, noe jeg nesten har bedt om før. Det er rart, fremmede har jeg ingen problem med, og jeg har alltid sagt akkurat det jeg mener om hvordan folk behandler andre. Men har man først en fot innenfor hos meg, legger jeg meg flat på golvet med ”tråkk på meg” i neonfarger tvers over ansiktet.
Og så er jeg så innmari opptatt av å skulle beskytte andre. Når noen sårer meg er det i hodet mitt jeg som har latt meg såre. Jeg som har vært skikkelig teit og ikke satt grenser. Jeg som har vært svak og latt ting holde på for lenge. Jeg som har feilet i å være den tøffe personen jeg ønsker å være.
Da det ble slutt mellom meg og eksen var det sånn. Jeg sa ikke et ord til noen, han var en fantastisk person, men vi vokste fra hverandre. Og det var jo sant det, han er en av de fineste personene jeg har kjent, det synes jeg fortsatt. Vi hadde nok forskjellige fremtiddrømmer også, jeg vet i dag at det var riktig valg. Så jeg løy ikke. Jeg lot bare være å nevne hvor mye han hadde såret meg. Hvordan han i den vanskeligste perioden i livet mitt gjorde alt mye verre, eller hvor ødeleggende det var å finne ut at den jeg hadde mest tillit til i verden hadde løyet til meg. Hele tiden vi var sammen fortalte jeg alle om de fine tingene han gjorde, alt om den vidunderlige kjæresten han var, og hvor bra han var for meg. Det var mye å ta av, og lenge var det ikke en negativ ting å si. Så ble verden ganske vanskelig for begge på samme tid, og vi taklet det ikke bra. Sånt skjer, selv med fine mennesker. Og av en eller annen grunn prioriterte jeg å beskytte ham, fremfor meg selv.
Så jeg lot folk være forundret. Sinna på meg som slår opp med noen så fantastisk, hva tenker jeg med liksom. Vi som passet så godt sammen at vennepar mente vi ødela deres tro på forhold ved å gå fra hverandre. Det gav så lite mening utenfra at jeg et halvt år etter fikk julegaver til begge to. Noen aksepterte ikke at det ikke skulle bli oss igjen før jeg flytter til Minnesota for å være sammen med amerikaneren min som jeg møtte allerede ett år før. Da var det fire år siden det ble slutt med eksen.
Jeg kjenner mye gode personer etterhvert, og jeg kjenner dem godt. Jeg lurer dem nok til å tro at de kjenner meg godt også, og på en måte gjør man jo det. Jeg deler ivrig om ting som ikke andre snakker om, jeg kan fortelle om sex og abort, uten å synes det er pinlig. Fortelle om alle gangene jeg tabber meg ut, og hva jeg er dårlig på. Men å virkelig slippe folk inn på meg, å stole på at noen alltid vil være der, det har jeg innmari vanskelig for. Kanskje litt fordi jeg vet at slipper jeg deg inn så vil jeg alltid beskytte deg og sette deg foran meg selv.
Jeg har tidligere skrevet om å tillate meg selv å bli sinna. Nå nå øver jeg meg på å si ting høyt. De tingene det er vanskeligst å si, selv om det ikke er dem som virker farligst på omverdenen. Tingene som gir meg tårer i øynene bare jeg vurderer å si dem til noen, og alt som får meg til å føle meg liten og sårbar inni meg. Jeg heter Elise og noen ganger er jeg lei meg. Noen ganger lar jeg ting plage meg så det går ut over hverdagen. Noen ganger gjør folk jeg er glad i ting som sårer meg skikkelig, og jeg føler meg hjelpesløs. Selvfølgelig, kan du tenke, sånn har alle det. Men for meg sitter det langt inne.
Jeg øver meg. For hver gang jeg sier noe høyt blir det litt enklere. En dag vil jeg kanskje gråte foran deg. Den dagen har jeg nådd et mål.
(Jeg øver meg også på å bruke mindre komma og kortere setninger, ikke helt sikker på hvor bra det funker så langt)
Lykke til - du øver deg på å leve og det er en viktig ting å øve på. Å leve sitt eget liv, på egne premisser og samtidig ta vare på seg selv.
Og kanskje du ikke skal dømme den gamle Elise så hardt? Kanskje det var riktig for den gamle Elise å gjøre det hun gjorde, at det også var en beskyttelse for henne? Jeg tror endring først skjer når vi er modne for det og ser det selv. Og det gjør du nå, hadde du tvunget deg til å handle annerledes enn du gjorde den gangen ville det kanskje ikke vært mere riktig?
Livet er en evig reise i å bli kjent med seg selv….
Randi
april 4, 2008
Godt skrevet, Minnea. De vanskelige følelsene. Men tross dine problemer med å vise svakhet, så gjør du det jo faktisk nå. Forteller om det, i alle fall, hvis det ikke er det samme. Vi har jo alle våre feil og problemer som vi forsøker å arbeide med, og du virker som typen til å arbeide med dine. Lykke til. (Teksten har god lesbarhet, synes jeg. Legger merke til tre avsnitt etter hverandre som starter med “jeg”, men det er bare når jeg kikker nøyere etter).
Rabbagast
april 4, 2008
Du er allerede et steg i riktig retning ved å skrive denne posten. Bra gjort!
Confiteor
april 4, 2008
Det var en fin kommentar
Jeg blir irritert på meg selv når jeg tenker på ting jeg har funnet meg i, men samtidig klarer jeg å være stolt av ting jeg har gjort, så alt i alt har jeg et fint selvbilde, jeg dunker ikke hodet i veggen over ting, prøver bare å lære av tidligere feil.
Man kan ikke ta alt på en gang, tidligere har jeg fokusert på å ikke la andre bestemme hvem jeg skal være, ha meninger, være rettferdig, andre ting som også er viktige. Akkurat nå øver jeg på å være littegrann sladrehank når noen er slem mot meg, i alle fall si klart fra til dem selv. Ett skritt om gangen
minneapolise
april 4, 2008
Her kom det nye kommentarer mens jeg svarte. Forrige var til Randi.
minneapolise
april 4, 2008
Rabbagast og Confiteor: Ja, jeg gjør det nå. Bloggen er ofte en fin øvingsbane, selv om det er rart at det er lettere å skrive ting til hele verden enn å si noe høyt til en person.
Jeg merker det har blitt færre personlige poster ettersom flere og flere jeg kjenner i virkeligheten leser, det blir plutselig litt skumlere. Men det er sånne poster jeg får mest ut av å skrive, så jeg vil prøve å gjøre det oftere fremover allikevel.
minneapolise
april 4, 2008
Det er forunderlig med innlegg man kjenner seg så igjen i.
Veien kan være lang og veggen er stor, men så møter man noen som har en bedre hammer og hjelper en til å slå litt hardere. Og etter hvert klarer man å slå hardt selv.
Lykke til!
Jeg synes du allerede har kommet langt, jeg.
Frøken Skavlan
april 4, 2008
Det er rart, men når folk skriver om sine innerste tanker, så finner jeg så godt som alltid noe jeg kjenner meg igjen i, selv om vi har vidt forskjellige livshistorier eller personligheter.
Skal vi banke sammen? Det høres så mye triveligere ut!
minneapolise
april 4, 2008
Absolutt!
)
(Jeg tror vi alle banker litt gjennom blogging, faktisk. For folk i bloggerbyen er utrolig flinke til å legge merke til positive og reflekterte tanker når noen skriver noe OG gi tilbakemelding på det
Frøken Skavlan
april 4, 2008
Det har du rett i, det føles ganske trygt å være åpen og ærlig her inne, så mange fine mennesker
Og så hjelper det å se at andre har de samme rare tankene som en selv, selv folk jeg virkelig beundrer!
minneapolise
april 4, 2008
Åh, jeg kjente meg så veldig igjen i det der! Det å skulle være den flinke, sterke, som aldri gråter, selv om det sprenger på både i brystet og i øynene. Som aldri innrømmer svakheter, uansett hvor små de er. Jeg jobber også med det der. For det er jo helt menneskelig, vi har jo alle våre svakheter, og det skulle bare mangle om de ikke syntes på utsiden også. Lykke til!
el Vera
april 4, 2008
Dette med å være superflink og ikke vise svakhet kjenner jeg meg igjen i. Men som du sier er det litt underlig at det fremstår som så viktig, for jeg ser jo overhodet ikke ned på andre mennesker som viser svakhet - tvert imot, jeg blir ofte glad i dem (kommer litt an på måten det skjer på, selvfølgelig).
Alle mennesker har styrker og svakheter, og det er viktig å huske på.
(Og så er det også viktig å huske at selv om det kan bli mye øredøvende støy i Bloggpolis iblant, så er alle de fine menneskene der fortsatt, de har bare forsvunnet litt bak all støyen.)
Anathema
april 4, 2008
Det var godt skrevet, uaktet setningslengde og tegnsetting. Er det ikke ganske morsomt, egentlig, hvor elastiske og spennende vi menneskene er, selv om vi (i overført betydning også, da) sannelig kan være formfaste nok? Du beskriver en utvikling, og det er ikke ukjent det du opplever. Mange kvinner har samme opplevelse av å nekte seg selv en del rettigheter, og jeg tror det er veldig sunt å ta en ekstra kikk på hvordan man egentlig vil ha det. Sånn som alternativ til feks depresjoner og angster og nakker osv. For eksempel :-).
Britt Åse
april 4, 2008
el vera: Her føler jeg meg litt sær som har så vanskelig for å innrømme akkurat dette, og så viser det seg å være mange av oss! Jeg prøver å bli mindre streng med meg selv, målet er å nesten ikke ha mer forventninger til meg selv enn andre (bortsett fra når jeg vil oppnå noe for meg selv, som gode karakterer og lignende).
minneapolise
april 4, 2008
Ja, her er det bare å skrive seg på “dette kunne jeg kjenne igjen”-lista.
Jeg syns forøvrig du er ganske flink til å si det som det er. -I hvert fall her i bloggerby.
røverdatter
april 4, 2008
Thanks for sharing. Wow!
Godt skrevet. Painfully real.
Sandy S. Zoo
http://www.cottoncandycloud.wordpress.com
www.cottoncandycloud.wordpress.com
april 5, 2008
Fint innlegg, Minnea! Likte svaret fra Randi så godt… “du øver deg på å leve”. Det gjør vi vel egentlig hele livet, gjør vi ikke?
Som du ser er det mange som kjenner seg igjen. Det er det som er så fint med å skrive om personlige ting på nettet. Plutselig er man ikke så alene som man trodde.
Lykke til videre på denne kronglete veien kalt livet!
lothiane
april 5, 2008
Det der er noe jeg typisk kjenner meg igjen i. Jeg kan snakke med folk om alt mulig rart, fortelle med fin og sterk stemme litt sånn utenfra om ting som er vanskelige.
Men de tingene som liksom må hviskes ut av munnen fordi de er vonde, leie og vanskelige de forteller jeg ikke til noen. Og jeg gråter helst når ingen ser meg.
Mye derfor at jeg nok smalt inn i en vannvittig kjip depresjon da alt ramlet sammen i fjor… Og som psykologen sa: Flinke damer som utad fikser alt og som innarbeidet ikke vil være til bry smeller på større smeller enn andre mennesker.
Derfor øver jeg meg også på å få formidlet sånne vanskelige ting til andre mennesker. Samt å stole på at de ikke synes jeg er dum, men bare fint og menneskelig slik jeg synes om andre når de deler sine svakheter.
Lykke til!
Jeg tror nemlig livet blir mye bedre når man klarer å ikke stenge for mye inne i seg selv.
Delirium~
april 5, 2008
Røverdatter: Det er så mye enklere å skrive ting enn å si dem høyt, men det er fin trening allikevel
Velkommen til klubben!
Sandy: Thanks (For the future, could you please not leave a link in the comment field, unless it is relevant to the text? Your nick will have the link in it anyway)
Lothiane: Noen synes det kan bli for personlig på nett, men det er de postene jeg setter mest pris på, og lærer mest av. Både hos andre og meg selv egentlig.
Det er fint å ha så mange år å øve seg på
minneapolise
april 5, 2008
Delirium: Jeg merker godt at får jeg ikke ting ut så ligger det der og påvirker, uansett om jeg ikke tenker direkte på det. Noen blir gretne når noe plager dem inni, jeg blir nok litt lettere irritert over ting, men aller mest blir jeg bare stille og ikke sprudlende, en dempet utgave av meg selv.
Så jeg prøver å bli flinkere på å få det ut, både fordi det gjør livet bedre akkurat nå, og fordi jeg vil være klar for å møte utfordringer senere. Ferdig trent, i alle fall flinkere enn jeg har vært. Jeg har opplevd selv at når ting plutselig blir skikkelig vanskelige, så krasjer man hardt om man absolutt skal være tøff og takle selv.
Da jeg var syk hadde jeg samme drømmen om og om igjen. Jeg var i et gammelt hus, hvor det var flere andre mennesker, men i etasjen under. Så plutselig kommer en eller annen skummel person og prøver å skade meg, så jeg er klar til å rope om hjelp, folk er jo like ved liksom. Jeg åpner munnen og forsøker å skrike ut, men det kommer ikke en lyd. Så jeg løper ned trappa, til jeg er i rommet ved siden av. Men jeg klarer fortsatt ikke å be om hjelp, det er mer som en lav gurgling når jeg prøver å rope så høyt jeg kan, og han får tak i meg. Her våkner jeg, hver gang.
Det gikk flere måneder før jeg endelig åpnet meg litt om hvordan jeg hadde det. Da drømte jeg igjen som vanlig, men plutselig klarte jeg å lage en liten lyd når jeg var i rommet ved siden av resten. Det var mest som et pip, men jeg ble hørt allikevel, og en person kom løpende. Etter det hadde jeg ikke drømmen igjen.
minneapolise
april 5, 2008
Ja! Du skriver muligens så godt at det er lett for folk å kjenne seg igjen, men for meg kunne dette likeså godt ha vært en post om meg selv.
Jeg forlot også eksen min til forundrede og fornærmede (faktisk) reaksjoner fra venner og familie. Dere som hadde det så fint, hvordan kunne du. At de ikke visste noe om problemene våre, kan jeg selvsagt delvis skylde meg selv for.
I det siste har jeg faktisk jobbet med å godta at jeg har denne muren. Altså. Overfor vnnene mine virker jeg nok svært åpen, men sannheten er (når den først skal frem) at jeg er veldig selektivt åpen på egne svakheter. Jeg har, som du, ingen problemer med å snakke om ufarligheter (for meg), som folk nok oppfatter som en vilje til å dele av mitt innerste. Mitt innerste, derimot, har jeg alltid vært forsiktig med å dele. Det er også en måte å være på, tenker jeg. Det er også en måte å leve på.
Lenge drev jeg og banket opp meg selv for at jeg ikke var mer åpen. Gudene skal vite at jeg har jobbet med det, og det er ikke umulig at det har hjulpet litt. Likevel lander jeg på at det må være greit å være litt sånn semi-åpen, når det er sånn jeg klarer å være. For tiden konsentrerer jeg meg kun om å være åpen nok med kjæresten min. Det er prosjekt stort nok. De fleste andre får nøye seg med meg slik jeg klarer å være. Nemlig halvåpen og selvbeskyttende. Så kan jeg heller håpe at tiden jobber på mitt lag, og at jeg senere i livet kan åpne opp for flere. Jeg har i alle fall innsett at jeg ikke kan tvinge det frem.
marygoessolo
april 6, 2008
Jeg er litt omvendt. Forteller litt for mye til litt for mange, jeg liker å dele med meg, jeg liker å prate og jeg føler behov for å få snakket om ting.
Det har blitt vanskelig å betror meg til mennesker etter hvert, fordi det jeg har sagt har kommet videre til mennesker det ikke bør komme videre til. Når det har skjedd to-tre ganger, så stoler jeg ikke på noen plutselig. Kanskje bortsett fra fagpersonene, terapeutene, legene.
Moralen er: dersom noen betror seg til deg, så hold for all del kjeft. Det er så vondt å bli snakket om, etter at man har fortalt ting som overhodet ikke bør komme videre.
Lill
april 6, 2008
Mary: Selektiv åpen ja, der sa du det bra! Og det er ikke noe galt i å være semi åpen heller, det viktige er å takle ting som skjer, og det kan man jo gjøre på forskjellige måter. Jeg kommer nok alltid til å være beskyttende overfor folk jeg er glad i, men jeg vil prøve å unngå å beskytte i så stor grad at jeg setter meg selv i dårlig lys, så jeg ender nok opp med noe semi jeg og.
Å åpne seg skikkelig for en kjæreste eller en nær person kan være vanskelig nok, og det viktigste er å ha noen i verden man kan gråte og si de vanskelige tingene til, det trenger ikke være mange. Eneste jeg har tenkt over er at når kjæresten sårer meg eller gjør meg sinna, så holder jeg det litt for lett for meg selv, fordi han er den som vanligvis er der.
Jeg har seriøst begynt å lure på om jeg var den eneste i verden som har en sånn sperre mot å si noe som helst negativt om en eks, men da finnes det altså flere av oss. Vi er i det minste ikke av typen som ikke klarer å holde kjeft om dem da
minneapolise
april 6, 2008
Lill: Det er vanskeligere å ha tillit etterhvert om den har blitt brutt noen ganger. Jeg vokste opp på et knøttlite sted hvor man enten var venner med de få andre på sin egen alder, eller holdt seg for seg selv. Så nå som jeg endelig er eldre og kan velge venner jeg virkelig kan stole på, så er jeg så vant til at det ikke er sånn det funker at jeg ikke benytter meg helt av det det.
Folk flest tar litt for lett på den tilliten man blir gitt av folk tror jeg, man gir den lett videre til neste person, som gir den til noen annen, og så plutselig vet alle alt. Jeg prøver heller å være for forsiktig enn å ta sjanser, jeg setter veldig pris på det når noen stoler på meg, så den tilliten gjør jeg hva jeg kan for å beholde.
minneapolise
april 6, 2008
Min erfaring fra småsteder er at man er hyggelig mot den man snakker med, og mindre hyggelig i omtalen av samme person (selvsagt finnes det unntak). Det er frustrerende, og for meg også forvirrende.
Lill
april 6, 2008
Denne posten var så treffende at jeg kan ikke få sagt det (heller)!
I dag beskrev du det samme som jeg beskrev i dagens skumleste møte, mitt første møte med en vaskeekte psykolog. Fordi jeg ikke kan være så lei meg som jeg egentlig er sammen med andre. Fordi da blir jeg en byrde. Men i likhet med deg deler jeg mer enn gjerne mye annet, ting som kanskje andre synes er vanskelig. Vi er nok alle sterke og svake på forskjellige ting. Det burde kanskje være mulig å forvente å få like mye som man gir. Synd at det skal være så vanskelig å ta i mot.
Borghild
april 7, 2008
Du skriver så bra at mine ord blir overflødige.
Nok en gang treffer du midt i der mange kjenner det best…
Heidi Fleiss
april 7, 2008
Jeg syns du er modig som skriver om det, selv om det ogsaa kanskje er en maate aa beskytte seg selv paa oppi det hele? Det er uansett bra at du innroemmer for deg selv og andre at du ikke er perfekt
Jeg kjenner meg - selvfoelgelig - igjen i det du skriver, men har kanskje gaatt litt lengre tid paa den veien du har begynt paa naa. Min erfaring er at det aa vise seg aerlig og saarbar etterhvert ble bedre beskyttelse og ogsaa ga ny dybde i flere relasjoner til andre mennesker (bestevenninna og familien inkludert!) fordi de opplevde at jeg ble mer ’tilnaermelig’ av en eller annen grunn.
Det aa holde fast paa gamle meninger og vaner er, naar alt kommer til alt, noen ganger det samme som aa nekte seg selv aa modnes og utvikle seg. Noen ganger tror jeg man tjener paa aa vaere raus med seg selv. Hvis man klarer.
Takk for fin post!
Alter Ego
april 7, 2008
Fantastisk godt å lese dette, Minnea. Du peker på noe jeg tror veldig mange her opplever, at det er lettere å være den samtalepartneren andre trenger enn å bruke andre for sin egen del. Vi er opplærte til å ikke skulle ligge andre til byrde. Men vi vet jo hvor godt det gjør å vite at man har betydd en forskjell for andre, så hvorfor ikke la andre få sjansen til å utgjøre den samme forskjellen for oss?
Som du skjønner Minnea, jeg kjenner meg igjen, jeg også…
Goodwill
april 8, 2008
Lill: Jeg har i alle fall inntrykk av at folk sier mer det folk vil høre i en samtale, og heller hva de virkelig mener til andre etter. Akkurat det er litt av grunnen til at jeg liker byfolk, som har et liv selv, og ikke har behov for å finne feil hos andre (nå gjelder ikke dette alle, på langt nær).
Borghild: Vi kan ikke være sterke på alle områder nei, bare gjøre vårt beste. Var det like skummelt når du først var der, eller var det mer tanken på å gå til psykolog?
minneapolise
april 8, 2008
Heidi: Takk
Jeg skjønner at mange kjenner seg igjen nå, men det forundrer meg fortsatt. Dette skulle liksom være en innrømme hvor sær jeg er post.
Alter Ego: Det hjelper i alle fall å få ut ting, og å skrive er absolutt enklere. Det er noe med å skrive på blogg som gir mer effekt enn å skrive for seg selv. Det blir litt mer som å si det høyt.
Jeg er langt fra perfekt, men det er rart hvordan jeg fint kan innrømme noen ting jeg ikke er god på, mens andre er så vanskelige.
Kjekt å se at der er positive opplevelser lenger nede i gata, da traver jeg videre
minneapolise
april 8, 2008
Goodwill: Det er et veldig godt poeng det, og jeg prøver å minne meg selv om hvor mye jeg setter pris på at andre åpner seg for meg. Denne irrasjonelle muren sitter likevel igjen som en sperre, men den er elastisk, og jeg jobber aktivt med å fjerne den
minneapolise
april 8, 2008