Ufrivillig Caucasian
HvaHunSa har skrevet en fin post om rase, som minnet meg på en jeg har hatt i hodet selv lenge.
Her i landet er rase en big deal. Man kan ikke være bare amerikansk, man er alltid en gruppe innenfor, som på en måte definerer hvor man hører til. Det er ikke bare en grunntanke, men noe man stadig minnes på. Når man tar prøver på skolen for eksempel, eller vurdering av lærer, og må fylle ut informasjon om seg selv. Man er: Caucasian ( ), Native American ( ), African American/Black ( ), Hispanic ( ), Asian ( ), Other ( ).
Jeg skjønner at det er gjort i beste mening, at man skal finne ut om minoriteter faller bak. Sjekke at det ikke er for stor skeivhet. Men jeg føler likevel at å minne folk om at man hører til en viss gruppe ikke er det som skal til. For meg blir det provoserende å skulle høre til “normal” gruppen, når jeg har bodd i landet i fire år. Hvorfor skal jeg sitte og krysse meg av som majoritet mens andre som har bodd i USA hele livet, har foreldre som har bodd her hele livet, og så videre må krysse av black? Er ikke de mer amerikansk enn hva jeg er? Jeg har etterhvert krysset av other (x), i protest.
Før jeg flyttet hit trodde jeg dette med rase var hvites måte å undertrykke på. Etterhvert har jeg skjønt at minoriteter generelt er mer opptatt av å definere seg selv og andre enn det som går andre veien. Men det er der uansett over alt, i mye større grad enn jeg er vant til. Man putter hverandre i kategorier ved første øyekast. En person som har bodd her hele livet, men som har en annen hudfarge enn hvit er en minoritet, jeg som egentlig ikke hører hjemme her har bare en sexy accent. En kollega sa en gang en sur kommentar om innvandrere, hvorpå jeg minner om at jeg er en innvandrer. Det nektet hun å akseptere.
Verst er det når folk som har forskjellige raser føler at de ikke passer inn i noen av gruppene. At man ikke blir helt akseptert av for eksempel svarte eller hvite amerikanere, fordi man har “annet blod” i seg. Da virker denne inndelingen veldig destruktiv på meg. Burde man ikke høre til over alt i det landet man er født i? Hvorfor finnes det regler for hvem som kan gjøre hva, som for eksempel at man ikke skal kle seg gangster eller bruke visse ord med mindre man er svart. Hvorfor skal man måtte krysse av et felt som plasserer man som minoritet når man er født og oppvokst her? Hvorfor er man mer utenfor om man har en annen hudfarge enn om man er født i et annet vestlig land?
En annen ting jeg har grublet på er hvorfor man helst plasserer folk som er midt i mellom i minoritetsgruppen. Barack Obama for eksempel. Er USA klar for en svart president var det store spørsmålet. Noe vi ikke finner ut av om Obama blir president. Dette er jo en mann som har en pappa fra Afrika som han ikke har sett siden han var ganske liten. Han vokste opp med sin hvite mamma, med hennes hvite familie, i et hvitt nabolag. Men Obama defineres først og fremst som svart. Det er interessant å observere.
Jeg sier som HvaHunSa: Kan vi ikke alle bare være mennesker?
(Dette ble en ganske negativt vinklet post, så vil minne om at dette ikke gjelder alle eller over alt. I min og yngre generasjoner synes jeg rase spiller en mye mindre rolle enn ellers, og på college er vi først og fremst studenter, heldigvis)
Det med hun som ikke ville “godkjenne” deg som innvandrer var et godt eksempel på hvordan fordommer skjuler seg bak en grumsete retorikk. Jeg tolker det slik at denne kollegaen egentlig hadde noe imot ikke-hvite innvandrere, altså var hun muligens kultur- og hudfargefiendtlig. Slike holdninger er vriene å komme til livs, nå de skjuler seg bak tilsynelatende uskyldig retorikk. Språk er makt gitt.
HvaHunSa
april 13, 2008
Dette var ingen negativ post, men en post til undring. Det kunne neppe skjedd i Norge, men det er nødvendigvis ikke “rasisme” i dette. Tror jeg
frr
april 13, 2008
Jeg låner et godt sitat fra Are og Odin:
“Vi e allj individa!”
(Zava ha meg tilgitt hvis men skrevne trøndersk svikter atter en gang.)
Jeg synes ikke posten er negativ, den tar opp et litt trist tema som ikke burde ha eksistert i 2008.
Gretten
april 13, 2008
Interessant det med Obama. Å definere ham som svart har i hvert fall ikke med kultur å gjøre, det har bare med hudfarge å gjøre.
Jeg tror at denne kategoriseringen i seg selv bidrar til å befeste et skille.
Iskwew
april 13, 2008
Hei og takk for besøket. Alltid kjekt når nye bloggere titter innom og legger igjen en hilsen. Lurer på om jeg kjenner bloggnaavnet ditt igjen fra bloggby??? Da har jeg nok vært innom bloggen din før. Nå skal jeg titte meg rundt her og se hva du driver med! Ha en flott søndag
Petunia
april 13, 2008
For meg virker amerikanere veldig obsessed på dett3 med rase, og nå har du bekreftet at det ikke bare var noe jeg innbilte meg..
Her i Australia kan man faktisk spøke med hudfargen til folk, på en slik måte at amerikanere hadde blitt helt sjokkerte og stemplet folk som rasister. Men det er ikke rasisme, det er bare en spøk, og det er sosialt akseptert å spøke med det.
F eks har jeg og typen en venn som er pakistaner, men oppvokst i England. Da han var på besøk en kveld satt vi og såpå tv og han gikk og hentet seg noe å drikke og spurte høflig nok om vi ville ha noe. Vi sa hva vi ville ha, og da og da han kom tilbake med det kommenterte typen ‘ahh a black boy waiting on us.. could get used to that’ og det var ingen som ble fornærmet, det var bare morsomt.
M
april 13, 2008
HHS: Hun er ikke den smarteste jeg har møtt, og det virket nesten som om hun aldri hadde tenkt over at hvite også kunne være innvandrere før. Hun ble tatt litt på senga også, hun ante tydeligvis ikke at jeg var fra et annet land, det tok tid å i det hele tatt overbevise henne om at jeg ikke var amerikansk og ikke hadde bodd her lenge. Det er rart hvordan noen kan si at jeg er utenlandsk ut fra accenten min bare jeg sier ett ord, mens andre nekter fullstendig å tro meg når jeg sier det.
Det hører også til historien at jeg pustet lettet ut når jeg så hun var byttet ut med en øst afrikaner. Jeg har opparbeidet en skepsis til hvite heltidsansatte (har en tendens til powertripping, selv om de har akkurat samme stilling som oss studenter). Min egen form for rasisme…
minneapolise
april 13, 2008
frr: Det er ikke så mye rasisme som jeg trodde det var da jeg så det utenfra. Folk definerer seg selv som annerledes i større grad enn de blir påført det av andre, og veldig mange lever opp til stereotypene, fordi det er det man gjør i den gruppen rett og slett. Jeg bor i et veldig mikset nabolag, og det er interessant å se hvor forskjellig folk oppfører seg etter hvilken rase de tilhører. Samtidig er det i ferd med å brytes ned, men der ofte to typer minoriteter: en som holder seg med utelukkende folk som ser ut som en selv, og en som ikke bryr seg og har venner uavhengig av raser. Den første typen lever ofte veldig opp til stereotypen, mens den andre er mer et individ, om det gir mening?
minneapolise
april 13, 2008
Gretten: Det er trist at man skal ha sånne holdninger til folk man bor i samme land som, og man skulle tro at folk var vant til at mennesker ser forskjellige ut i vår tid. Samtidig tar det tid å komme over disse kategoriene når folk ofte vil puttes i den boksen de er i.
Man har kanskje et større behov for noe som definerer en selv i et såpass stort land også, å ikke bare være en stor mølje av amerikanere. Norsk ættede har jo et innmari behov for å kategorisere seg som norsk, selv om det er langt bak i tid.
Posten tok for seg det negative aspektet ved saken, og jeg tror at selv om det er bra å anerkjenne den negative realiteten, så kommer man lengre ved å fokusere på det positive. Derfor prøvde jeg å snu det litt rundt på slutten.
minneapolise
april 13, 2008
Iskwew: Nei det har helt klart bare med utseende å gjøre, og det blir så feil synes jeg. Skal man først velge en kategori å putte ham i burde det være mer naturlig å plassere ham i den “kulturen” han vokste opp i, og som den andre halvparten av genene hans er fra. Men jeg skjønner uansett ikke hvorfor han absolutt må være noen av delene. Hvorfor kan han ikke bare være en amerikaner som tilfeldigvis har en pappa fra Afrika?
Petunia: Jeg fant bloggen din gjennom kommentar her, så du har nok vært innom en gang før
Var på bloggby mens det fortsatt fungerte ja.
minneapolise
april 13, 2008
M: Det er ikke bare innbilling nei.
Det har også kommet en trend hvor man spøker med rase her også, blant den yngre generasjon. Noe jeg synes er positivt, for humor kan ufarliggjøre vanskelige ting litt, og gjøre det hele mindre. Komikere som Marcia (Mind of Marcia) spesialiserer seg på å tulle med raser og stereotyper.
Regelen er at er man en hvilken som helst minoritet, så kan man tulle med alle raser. Er man derimot hvit skal man ikke tulle med noen. Men vi har lov å le av minoritets komikerne i det minste.
minneapolise
april 13, 2008
Jeg fikk mareritt da jeg måtte fylle ut en form som dette:
British White
Irish White
European White
Other White (please specify)
British Black
African
Caribbean
Other Black
Pakistani
Indian
Bangladeshi
Other Asian
Chinese
Mixed Asian and White
Mixed Black and Asian
Mixed Black and White
Any other mixed background.
Any other
Prefer not to specify.
Dessverre fungerer det ofte slik at dersom man ikke kan bevise at man får minst x % deltakere av en bestemt etnisk bakgrunn er det utrolig vanskelig å få penger til integreringsprosjekter etc av dem som sitter på pengesekken.
Rigmor
april 13, 2008
Jeg oppfatter at en av de tingene Minneapolise sier er at amerikanere er opptatt av tilhørighet, - tilhørighet som svart, chicano, kinesisk etc etc.
Og det er vel mange i Norge også.
Her spiller det en rolle hvor du kommer fra. Oslo hadde i en årrekke “lag” fra forskjellige deler av Norge, steder som styrket tilhørighet.
Og det er masser av ikke alltid helt greie holdninger omkring folk herfra og derfra. Noen ganger er det galt å komme fra ett område, andre ganger motsatt. Det er “galt” å komme “nordfra”, det er veldig galt å komme fra Oslo.
Jeg opplevde engang noen som endret holdning til meg da det kom fram at jeg var født i Halden - det veiet opp for at jeg bodde på Oslo vest - og jeg var vel omkring 1 år da jeg flyttet fra Halden tror jeg …
Forstå det den som kan.
tonita
april 13, 2008
Bra post! Og interessant å få vite litt mer om hvordan det foregår “over there”.
Jeg har også inntrykk av at det er mye mer akseptert å gruppere folk etter “rase” og hudfarge både i England og USA enn det er i Norge - samtidig som det virker mindre rasistisk enn om tilsvarende var blitt gjort i Norge, hvis du skjønner hva jeg mener? Kanskje fordi i USA og England har dette med “ethnic pride” kommet mye lenger enn i Norge siden vi fortsatt er på spedbarnsstadiet når det gjelder immigrasjon. Det finnes f eks ikke noe “Pakistani Pride”-bevegelse i Norge, tilsvarende “black pride” i USA - unntatt den stoltheten og identiteten som er knyttet opp mot islam. I USA synes ikke etnisk stolthet å være knyttet til religionsretorikk, i hvert fall ikke i samme grad.
Ellers husker jeg fra et kurs i England for halvannet år siden at vi alle måtte krysse av på et politisk meget ukorrekt skjema hvorvidt vi var hvit, neger, mulatt osv osv i en haug med kategorier, og det virket ikke som om rekkefølgen var vilkårlig. Aller nederst stod “Irish traveller”, og jeg lurte fælt på hvorfor reisende fra Irland ble sett på som en egen etnisk gruppe. Den siste kursdagen tok jeg mot til meg og spurte kursholderen, og da fikk jeg til svar at “Irish traveller” var den engelske termen for “gypsy”, altså sigøyner… Man hadde tydeligvis funnet en politisk korrekt term for en politisk ukorrekt holdning.
Anathema
april 13, 2008
Fin post, Minneapolise! Interessant også. Det er nok ikke helt sånn her, men er enig med Tonita i at man absolutt kan finne en del grums her og. Og dette med å være Osloboer (spesielt vestkanten) er IKKE bra ifølge enkelte. Det hjelper å være født annet sted i landet, men grøss og gru.. Oslo da gitt. Lurer på hvor mange ganger jeg har blitt fortalt at det “går ikke an å oppdra unger i Oslo”. Neivel? Vel, vi er ganske mange som gjør det.
lothiane
april 13, 2008
Alle blondiner er visst “amerikanske”, ifølge amerikanerne. Jeg har ofte lagt merke til dette når jeg har vært i mikset lag sammen med amerikanere og blonde kvinner fra Norge, Sverige, Tyskland, og Tyrkia. Amerikanerne sier det rett ut; de blonde kvinnene er “som amerikanere” mens jeg er en skummel utlending. Det spiller ingen rolle om blondinene kan gjøre seg forstått på engelsk engang. De ser ut som amerikanerne synes kvinner skal se ut som, så de innbiller seg at de er mer amerikanske enn mørke kvinner. Litt komisk, igrunnen, selv om det sikkert er en form for rasisme.
Marina
april 13, 2008
Rigmor: Ja, det er blitt veldig politisk korrekt (og som du sier, inntektsgivende) å skulle ha flest mulig minoriteter representert. Gi muligheter til dem som har hatt en urettferdig start.
Jeg skulle heller sett at man gav alle like muligheter fra begynnelsen av. At utdanning og helsetjeneste ikke avgjøres av hvem foreldrene er eller hvor man vokser opp.
minneapolise
april 13, 2008
Tonita: Vi har forskjellene innad i Norge også, men som tidligere Sunnmøring i Oslo må jeg si at det er i mye mindre grad. Jeg har fått kommentarer fra vestkanten om jeg kan si noe om igjen, på norsk. Jeg har hørt begrepet vestkantsoss andre veien, og nordlendinger blir ofte sett på som en stereotype.
Nå lever vi også litt opp til dem, og vil gjerne være som vi er vant til. Man kan kalle en politimann hæstkuk i Oslo om man er langt nok nord fra, og Sunnmøringer er seriøst gjerrigere enn gjennomsnittet, selv dem som har bodd i byen lenge (det merket jeg godt når jeg jobbet på gullsmed i oslo). Selv jeg, som har bodd lenge på et annet kontinent, har fortsatt en sunnmøring inni meg.
minneapolise
april 13, 2008
Det skjer i alle fall i Noreg at folk som har budd her i minst to generasjonar framleis blir definert som innvandrarar. Innvandrarborn, annangenerasjonsinnvandrarar og no også tredjegenerasjonsinnvandrarar.
Mens min danske mann som aldri kjem til å snakke norsk, er godtatt frå dag 1, og mine born med dansk statsborgarskap aldri nokonsinne vil bli kalla verken innvandrarar eller annangenerasjonsinnvandrarar.
Og eg, som har fire ikkje-norske oldeforeldre (polsk, tysk, dansk og fransk) og ein dansk bestefar, og ei mor som var fødd med dansk statsborgarskap, vil heller aldri nokonsinne bli omtala som anna enn norsk.
Forklaringa er enkelt: Me er kvite.
Avil
april 14, 2008
Vi blir absolutt kategorisert etter hudfarge i Norge også, og det er ikke rettferdig. Adopterte blir stadig spurt hvor de kommer fra, når de har norske foreldre og ikke har minner fra noe annet land. Er man hvit hører man lettere til.
Jeg tror likevel det er mye mer ekstremt her borte. Jeg kjenner mange som har en norsk og en utenlandsk forelder i Norge, og de føler ikke at de er utenfor i alle grupper. Har mer inntrykk av at det påvirker dem i veldig liten grad.
Uansett er verden i forandring heldigvis, både i Norge og USA
minneapolise
april 14, 2008