Ja, hvorfor er jeg ikke begeistret?

Kom over dette bildet på nettet en dag, og i tillegg til å være morsomt minte det meg om hvordan mitt syn på Hillary Clinton har forandret seg i løpet av denne lange innledende runden i valgkampen. For jeg var begeistret jeg. Jeg har gått fra å heie på Hillary, til å synes begge er gode kandidater men kanskje Obama er hakket bedre, til “la for all del ikke Hillary gå seirende ut av dette”.

Så hvorfor er jeg ikke begeistret lengre:

Bill: Det begynte som en fordel for Hillary. Hun var gift med Bill Clinton, og Bill gjorde en utmerket jobb som president syntes jeg. Man kunne selvfølgelig tenke at Hillary virker en smule svak som stod ved sin manns side etter hans utroskap hadde blitt svært så offentliggjort, men for alt vi vet er det godt mulig Bill og Hillary har hatt en avtale seg imellom om at sånt var lov fra begge kanter. Hun har dessuten i ettertid vist at hun står godt på egne bein, og er langt fra en nikkende og smilende politikerfrue. Det var derfor overraskende når Bill tar styringen i valgkampen og etterhvert viser seg fra en tidligere ukjent og særdeles usjarmerende side. Det hele minner om da Kelly Clarkson smilende og sympatisk fortalte foran kamera hvor flink hun syntes Kurt Nilsen var og at hun hadde stor tro på at han kunne vinne World Idol. Så begynte avstemmingen og idet hennes tidligere uttalelser viste seg å være riktigere enn hun hadde regnet med klarte hun ikke skjule de sjokkerte mistroiske ansiktsuttrykkene. Det var tydelig at hun ikke hadde tenkt tanken en gang på at noen andre kunne slå henne, det var jo hun som var stjernen. Bill oppførte seg bra helt til Obama tok ledelsen, etter det har oppførselen blitt galere og galere. Dette kunne liksom ikke skje, de var jo Clintons.

Republikanske teknikker: Det viste seg fort å ikke være nok å være nok å være av den politiske adelen, folk likte Hillary, men alt for mange likte Obama ennå bedre. Det var da Clinton leiren bestemte seg for at er funker det ikke å være godhjertet demokrat så må det brukes makt. Plutselig skulle vi skremmes bort fra Obama og rett i armene til Hillary. I ren Bush stil har vi blitt minnet på at Obama er bare en bokstav fra Osama, at dommedag er nær om vi ikke bomber alt som beveger seg utenfor Amerikas grenser, og det er hun som tør å gå til krig, ikke pingla Obama. Det de glemte å ta med i kalkulasjonen er at denne teknikken har blitt brukt litt for lenge allerede, og at det er en grunn til at Bush har gått fra stor til nesten ikke eksisterende støtte i landet. Når jenta i hostesaft-reklamevideoen Clinton leiren har gjort om til skrekk kampanje (”Klokken er tre om natten og barna dine sover trygt. Men det er en telefon i Det hvite hus og den ringer. Noe skjer i verden. Hvem vil du skal svare telefonen?”) viser seg å ha blitt noen år eldre og faktisk støtte Obama, så har man beregnet feil.

At hun ikke gir opp: Det har lenge vært klart at Hillarys sjanser er minimale. Det er en god stund siden kampanjelederen hennes sluttet, og selv om hun da jobbet gratis er det ikke en stilling man gir opp med mindre man ikke har håp igjen. Kampanjelederen hadde nemlig fått en særdeles lukrativ stilling i det hvite hus hadde Hillary blitt president. Etterhvert har mange fulgt etter. Hillary har lånt millioner av dollar til sin egen kampanje, sist for bare noen dager siden, etter at det har blitt klart at hun er den eneste igjen med håp om en seier. Problemet er i og for seg ikke at hun fortsatt er med, men at hennes metode går ut på å svartmale sin motstander. Istedet for å innse at det ikke alltid blir som man vil, og støtte partiet sitt, er Clintons oppførsel nå bare positiv for en person; Republikanernes kandidat.

“Slik tapte Hillary valget” skriver Dagbladet. Hillary Clinton var den sterke kandidaten, hun kom fra en ressurssterk familie med flere føtter godt plantet i Washington DC allerede. Likevel måtte hun se seg slått av uerfarne, ukjente, ikke hvite Obama. Det er fantastisk å se at det er mulig i USA i dag, hvor politikken er preget av makt på et nivå som er vanskelig for nordmenn å se for seg. Obama er en motvekt mot dette, og det trengs. Nå gjenstår det bare å se hvordan han takler å være leder for et såpass korrupt system.