Å forklare Norge

Randi, som bor i litt sørligere strøk av USA, har skrevet om hvordan man forklarer Norge til amerikanere. Skal man være ambassadør eller si sannheten? Her i Midwest har folk allerede et glansbilde av Norge, så å pynte på sannheten er strengt tatt ikke nødvendig. Jeg har heller fokusert på å forklare hvordan ting virkelig er, og jeg bruker gjerne mine egne inntrykk og sammenligninger. Det går egentlig begge veier, jeg forklarer Norge for amerikanere, og USA for nordmenn. For vi tror alle vi vet mye om det andre landet, men inntrykket vi har uten å ha vært/bodd der blir fort en karikatur. Jeg fokuserer på å få frem gråtonene, at alt ikke er sort hvitt. I hodet til mange amerikanere er Norge et sosialistisk land, og det betyr at alle tjener akkurat det samme uansett hva de gjør, og at vi ikke får bestemme noe selv fordi staten tar alle avgjørelser for oss. Jeg forklarer at sosialisme ikke er det samme som et diktatur. Når vi har mindre forskjeller og en mer rettferdig fordeling, så er det fordi folk flest ønsker det. Mitt inntrykk er at man har mye mer å si politisk som individ i Norge enn i USA. Og så er det ikke sånn at man tjener akkurat det samme, vi har lønnsforskjeller i Norge også, de er bare ikke enorme. Det er muligens fordi vi er et såpass lite land, at i motsetning til USA hvor man bor i ulike nabolag etter hvor mye man tjener, så bor vi mer side om side. At eier av et firma lett kan være nabo med en fabrikkarbeider. Da blir andres skjebner litt virkeligere, og det er ikke så viktig å tjene uhorvelig mye på bekostning av andre. Vi har ikke fattige på samme måte som her, og det er noe jeg er stolt over. At selv om jeg har en jobb hvor jeg hadde tjent bra uansett, og kanskje mer i USA, så får jeg en glede over å vite at andre som bor i samme land har det bra. En glede som er viktigere enn rikdom. Jeg liker at nordmenn generelt er mindre opptatt av å vise at man har penger, eller å ha en perfekt fasade. Likevel er ikke alt perfekt i Norge, og noen ganger kan vi vippe litt for langt til andre siden. Janteloven står litt for sterkt, og her kunne Norge lært av USA. Det burde være greit å ha høye drømmer, å jobbe for dem, og å kunne si at man er flink i noe om man er det. Vi kunne fint la andre få tro de er noe, så lenge det ikke er på en nedsettende måte. Kort oppsummert: Ting fungerer forskjellige i Norge og USA, dog ikke like forskjellig som vi ofte tror, og det er positive og negative sider ved begge deler.

Det vanskeligste er, som Randi allerede har vært inne på, å forklare tingene som lett kan virke sjokkerende på den andre part. Hvordan forklarer man russetiden til amerikanere? Og hvordan forklarer man til nordmenn at de fleste amerikanere røyker hasj i ungdomstiden? Å minne om at man selv gjør noe som er like sjokkerende på andre kan være en fin start. At hva som sjokkerer og ikke har mye med hva vi er vant til og har vokst opp med. Så er utfordringen å forklare så nyansert som mulig, og at folk er forskjellige alle steder, alle gjør ikke akkurat det samme. Russetiden tror jeg vi har litt feil bilde av selv i Norge. Selv om grenser ofte flyttes litt, og det er en villere tid enn resten av livet for de fleste, så er det ikke sånn at alle plutselig blir omgjort til dritings idioter som har sex med alle og enhver for å få flest mulig russeknuter. Man er fortsatt individer selv med russebukser på. Og det er amerikanere også, individer. De er ikke alle feite og uintelligente bush-velgere, akkurat som vi ikke løper rundt i bunad i blomsterenger mens vi gleder oss til lutefisk til middag.

En utfordring til kommentarfeltet: Hvordan hadde du forklart Norge til en utlending?