Politiske kandidaters mystiske dødsfall, og Clintons upassende kommentar

“Bare han ikke blir skutt før den tid…” har kjæresten sagt mange ganger når vi har diskutert Obamas sjanser til å bli USAs neste president. Det kan høres pessimistisk ut, men statistikken er nedslående. I USA har politikken i stor grad vært styrt av folk med makt. Hvite menn med makt og mye penger for å være mer eksakt. Stort sett får disse styre på som de vil, når flere stiller til valg vet man som regel på forhånd hvem som vil vinne. Det koster penger å bli kjent, og på statlig nivå er det ikke mange av folk flest som stemmer, det er som regel opp til de som allerede har makt. Skal man stille til valg som senator eller president skal man helst ha denne typen erfaring, og de rette kontaktene.

Likevel skjer det en gang i blant, på demokrat siden i alle fall, at en utypisk men karismatisk person dukker opp ut av det blå og klarer å bli overmåtelig populær. En blid, ærlig, ikke korrupt person man ikke kan la være å like. Med mindre man er motstanderen som hadde forventet å vinne glatt selvfølgelig.

Paul Wellstone var en sånn. En folkelig lærer ingen hadde hørt om før han stilte til valg som U.S senator i 1990. Hans motstander var Ruby Boschwitz som hadde sittet i senatet siden 1978 og var så sikker på å fortsette i samme spor at han ignorerte Wellstone fullstendig. Han nektet å være med i debatter eller ha noe som helst med sin motstander å gjøre, og for Wellstone var det umulig å delta i tv debatt mot seg selv. Dessverre for Boschwitz hadde Wellstone med seg Bill Hillsman, da ukjent og så vidt jeg vet gratis. Budsjettet var lavt men Hillsmans kreativitet snudde situasjonen til Wellstones fordel. De kjørte på med den amatørmessige, men geniale, reklameseriene “Fast Paul” og “Looking for Ruby”. På den korte tiden de hadde til rådighet spratt Wellstone rundt og forklarte heseblesende om hvem han var og hva han jobbet for. I serie to forklarte han hva han gjerne skulle diskutert med Boscwitz, og løp rundt og ba ham innstendig om å være med på debatt. Boschwitzs arroganse kom tydelig frem, på tv, noe som engasjerte folk som vanligvis ikke deltok i denne typen avstemninger. Wellstone reiste rundt i sin grønne buss og fikk en enorm tilhengerskare. Han var en slags anti-helt som folk rett og slett ble glad i. Wellstone gikk seirende ut av valgkampen, og Boschwitz ble den eneste sittende senatoren som ikke fikk bli værende det året (det sier litt om hvor mye som skal til).

Wellstone ble sittende to perioder, i den tredje ble han utfordret av tungvekteren (politisk sett) Norm Coleman. Coleman hadde til da vært borgermester av St. Paul, hovedstaden i Minnesota. Dette til tross så ble etterhvert tydelig at Wellstone kom til å gå seirende ut av valgkampen, Coleman hadde ikke lengre en sjanse. Eller jo, det hadde han visst. 11 dager før valgdagen var Wellstone, hans kone og tre av barna, og to andre fra kampanjen på vei til en begravelse. Det endte med å bli deres egen. Småflyet de var i styrtet, og alle døde, inkludert begge pilotene. Coleman fikk senatorplassen servert på sølvfat, og sitter fremdeles i dag (noe som sannsynligvis vil forandres i år, da han utfordres av Al Franken). Det mystiske er at Wellstone er femte i raden av senatorkandidater som har mistet livet i en flyulykke under kampanjetiden.

Tilbake til dagens valgkamp hvor Hillary Clinton nettopp trampet i salaten med følgende uttalelse: “”My husband did not wrap up the nomination in 1992 until he won the California primary somewhere in the middle of June, right? We all remember Bobby Kennedy was assassinated in June in California. I don’t understand it,” etter å ha blitt spurt hvorfor hun fortsatt klamrer seg fast i valgkampen. Hun kommer med rare unnskyldninger i ettertid, men det er vanskelig å la være å tolke dette som at hun ikke gir seg selv om hun har tapt allerede, bare sånn i tilfelle noe skulle skje Obama. Om Clinton skulle få 100% av stemmene i alle tre statene som er igjen, i tillegg til halvparten av de resterende superdelegatene, så hadde Obama fortsatt blitt vår neste president. Hun må faktisk ha 100% i alle stater pluss 75% av delegatene for at det i det hele tatt skal bli uavgjort. Det sier seg selv at sjansen er lik null, med mindre Obama blir tatt av dage eller på en eller annen måte blir tvunget til å trekke seg som kandidat.

Jeg krysser fingrene for at Clintons ikke vet noe vi andre ikke vet.