Janteloven feirer 75 år, og lever i beste velgående

Fantastiske Anathema har nok en gang skrevet så bra om ting jeg tenker på, denne gangen om janteloven. Etter å ha bodd en del forskjellige steder har jeg opplevd ulike grader av denne loven. Fra en utkant på Sunnmøre hvor man helst ikke skal stikke seg ut, til et snobbested i Boston hvor alle trodde de var viktigst i verden og ikke kunne forstå hvorfor absolutt alle andre måtte være så utrolig håpløse hele tiden. Jeg liker ikke janteloven, men det komplett motsatte var muligens ennå verre.

Janteloven fungerer også forskjellig fra sted til sted, og gjennom tidene. Da jeg vokste opp var det bra å hevde seg, men da skulle det være på en naturlig måte, og det måtte fremheves av noen andre enn man selv. Det var bra å være pen, men man skulle for all del ikke prøve å være det. Skulle man sminke seg så måtte det være på en naturlig måte, helst skulle det se ut som om man ikke hadde sminket seg i det hele tatt, at man hadde våknet sånn. Det var bra å ha bra kropp, men den skulle ikke vises med store utringinger eller lignende. Det var viktig å ha de riktige klærne, men aldri å tro at man var noe. Og så var det stort å ha talent i noe, men man måtte ikke tro at man var flink, og helst ikke gå inn for å være det. Naturlig talent var best. Og så kunne det bli oppdaget helt tilfeldig av noen. Kanskje tok man helt vanlige timer i et eller annet instrument, og så synes læreren at denne personen er ekstra flink. Da kunne de som syntes det oppfordre personen til å kanskje ha en konsert, og så måtte personen se i bakken og rødme og si at nei han er da ikke noe spesielt han. Og så kan alle andre si joda joda, og oppfordre mer, og til slutt kan man la seg overtale. Da er det lov å vise talentet sitt. Så lenge det ikke er for ens egen del. Så lenge man ikke kom med ideen selv.

Dette har etterhvert irritert meg. Jeg mener det er stor forskjell på å  være flink i noe, og å tro at man er viktigere eller mer verdt enn andre mennesker. Folk er forskjellige, sånn er det bare. Og Norge er veldig flinke til å skulle putte alle i en boks. Og så kan vi plukke ut dem som fortjener det, så lenge de klarer å holde seg ydmyke og late som de ikke fortjener den plassen de har fått. Det er lite rom for å hoppe ut av boksen selv. Si at vet dere hva, jeg tror jeg kan få til noe her borte jeg. Stikke seg frem, huttetu. Hvorfor kan ikke folk få lov å erkjenne at selv om det er ting de ikke er så gode på, så er det også ting de får til bra, kanskje bedre enn de fleste? Jeg tror janteloven er mye av grunnen til at f.eks. Sverige har hevdet seg så mye bedre i utlandet enn det Norge har. Her skal vi være fornøyde med det vi har fått til, ikke stå på videre når vi har det bra nok som det er. Jeg tror vi kunne tålt en god dose høyere selvtillit enn det vi har, og å ha selvtillit går faktisk utmerket hånd i hånd med å være realistisk. Det er forskjell på å ha selvtillit og å være egosentrisk eller selvgod, men når det ikke er lov å ha selvtillit eller å stå for det man kan, så er det de selvgode som står igjen med både oppmerksomhet og makt, fordi de ikke bryr seg.

Når man vokser opp med janteloven så sitter den dypt forankret, selv når man kommer seg unna. Sånn sett har det vært litt herlig å være i USA noen år, fordi det har vært en liten frisone fra janteloven. Og jeg har benyttet muligheten til å kjempe meg litt ut av den. Jeg har for eksempel aldri likt oppmerksomhet fra mange på en gang, og å snakke i forsamlinger har vært den store skrekken. De siste årene har jeg holdt frivillige foredrag, og prøvd å gjort det meste ut av dem som har vært. Jeg har stammet og rødmet, glemt alle engelske ord, og snakket alt for fort. Men med tiden har det blitt enklere. Nå er det en slags spennende nervøsitet. Jeg har funnet min måte å gjøre det på for at det skal gli best mulig, og jeg får glede av å få det til. Å få en forsamling til å le er stort, og jeg klarer å være fornøyd med det jeg gjør bra istedet for å gremmes over feilene. Og så har jeg vært i avisen, flere ganger. Jeg har ikke oppsøkt det selv, men når jeg har fått forespørsler så har jeg hatt som regel å si ja. Ett av mine pinligste minner fra barndommen var da en journalist i pittelille Sykkylvsbladet intervjuet oss som førsteklassinger om hva vi ville bli når vi ble store, og alle skulle minne meg på det i uker etterpå. Det er rart å komme hjem til en bygd hvor alle vet hvem jeg er, ikke bare fordi jeg ligner mamma, men fordi de har sett meg i avisa. Det er ett år siden broa i Minneapolis raste, men “fra Sykkylven” var nevnt i artiklene, så dette har folk visst virkelig lagt seg på minne. Det morsomme er at jeg en dag fikk en kommentar om at det ikke var rart at folk visste hvem jeg var sånn som jeg stakk trynet mitt frem i avisene eller noe. Og istedet for å bli flau var jeg bare fornøyd med å ha kommet over sånne holdninger. Jeg synes jeg har nådd langt.

Så var det blogging da, den ultimate kriminalitet ifølge denne loven. Eller er det greit så lenge man sier at man blogger bare for sin egen del og ikke bryr seg om å ha mange lesere? Svenske Blondinbella er i alle fall langt oppe på listen over folk man elsker å hate, både i Sverige og etterhvert i Norge. En overfladisk tenåring som tjener millioner på å skrive om absolutt ingenting og poste bilder av seg selv. Nå skjønner ikke jeg de som gidder å følge med på bloggen, men folk er forskjellige. Hva Blondinbella gjør på interesserer ikke meg, men det betyr ikke at det ikke skal ha lov til å interessere andre. Så hvorfor må man på død og liv mislike henne? Det finnes millioner av overfladiske tenåringer i verden, uten at resten får hatmail og trusler. Blondinbella har sett en mulighet til å tjene penger uten å gjøre noe særlig for det, og hun har benyttet seg av det. Det er tydeligvis ikke lov. Istedet for å tenke som meg at interesserer det meg ikke så følger jeg bare ikke med, så har mange bestemt seg for at dette må hun svi for. Da lurer jeg på hva som feiler folk, og samfunnet vårt. Blondinbella har ikke tatt disse pengene fra noen. Hadde hun ikke hatt lesere hadde hun heller ikke hatt reklameintekter. Jenta tvinger ingen til å klikke seg innom, det er faktisk leserne (eller mengden av) som bestemmer hvor mye hun tjener. Men folk klandrer ikke de som sørger for lesertallene, de klandrer Blondinbella. Fordi hun har blitt kjent og rik uten talent, hun må da skjønne at det ikke er lov liksom.

Jeg synes absolutt vi bør diskutere samfunnet vårt, hvordan det fungerer, hvorfor ting skjer. En debatt om hvordan det er mulig for en overfladisk tenåringsjente å tjene millioner på å ta bilde av sine nye klær er en ting. Å skulle hate denne personen er noe helt annet. Da bør man kanskje gå inn i seg selv litt, og spørre hvorfor man har dette behovet for hat. Om man kanskje er misunnelig, eller ikke har nok selvtillit og tro på seg selv. Hadde det vært mulig å jobbe med sine egne talenter istedet, og å være fornøyd med den man er? Igjen tenker jeg at Norge hadde hatt godt av å bytte ut janteloven med litt selvtillit og tro på en selv. Litt lov til å utvikle seg og stikke seg frem på de feltene man har interesse for. Lov til å prøve og feile litt, uten å bli ledd av. En lov som fremmer individer og glede, ikke undertrykker det.