Mobbing som symptom, ikke problem
For en gangs skyld har jeg lest noe fornuftig om mobbing. Lin skriver om å ha et barn som mobbes, men også om solidaritet foreldre imellom.
Sånn jeg ser det er ikke mobbing et problem, men heller et symptom på et problem. Derfor blir det så feil å skulle “ta tak i mobbing”. Ikke at det er bedre å ikke gjøre noe, men når alvorlig mobbing først oppstår så har problemet allerede vært der en stund. Man blir da ikke født mobber.
Så hvorfor finnes det mobbere og mobbeofre på de aller fleste skoler. For ikke å snakke om et stort antall elever som ser på og ikke tør å gripe inn, i redsel for å bli mobbet selv. Problemet er ikke mellom mobber og mobbeoffer, men at barn rett og slett får et større ansvar enn man er klar for. Hvorfor er noen barn så usikre at de må plage andre for å hevde seg selv, burde vi spørre oss. Kan det være at når barn som er langt fra modne nok for ansvaret blir puttet i en institusjon, hvor de skal være rundt de samme barna i flere år, uten at der er nok voksne som har en klar oversikt, kapasitet, og mot til å være leder, da blir barna tvunget til å skape sitt eget hierarki?
Det handler ikke om snille eller slemme barn, det handler kanskje rett og slett om selvtillit. For at en mobbesituasjon skal oppstå så er det ikke nok at et barn bestemmer seg for å plage ett annet. Det må en hel bråte med barn som ikke har selvtillit nok til å si fra at sånn oppførsel ikke er greit med på laget. Barn som er redde. Når mobbing oppstår handler det ikke om enkeltpersoner men et helt system.
Barn lærer at man får fordeler av å plage andre. Når lærere ser vekk, når ingen bryr seg, når forelder sier at litt småerting er normal, barn er barn, hva forventer vi da? Av egen erfaring er det barna som en gang var stille og usikre som ofte blir mobbere selv. Fordi de har blitt plaget selv, og opplevd at det var greit. At det ble deres eget problem. Ved å plage videre de som er yngre eller “svakere” enn seg selv klatrer man seg høyere i hierarkiet man ikke har noe annet valg enn å bli i. Det er ganske greit å være voksen og kunne velge hvilket miljø man selv vil være i. Det er ikke like greit å være barn.
Jeg har også erfart at det er mobbere som får det vanskeligst senere i livet. Det finnes mobbeofre som har fått livet ødelagt, men generelt sett tror jeg de som blir mobbet ofte er dem som har sterk nok selvfølelse til å ikke la seg bøye. Til å være seg selv til tross for at det går mot “reglene” i hierarkiet man er i. Det kan forklare hvorfor så mange kjente og vellykkede voksne har vært mobbet i barndommen. Det er ikke nødvendigvis bare fordi motgang gjør man sterk, men fordi de kanskje var sterke i utgangspunktet. Har man lært at eneste måten man kan hevde seg på er å plage andre i barndommen derimot, så vil man slite ganske bra når man kommer ut i voksenlivet og ikke aner hvordan man forholder seg til andre mennesker. Man kommer ikke langt uten respekt og tro på seg selv, og man kommer normalt sett ikke langt ved å rakke ned på andre.
Jeg synes vi som samfunn har et ansvar for at barn skal slippe en slik kunstig omverden i årene de er på sitt mest usikre. I årene hvor man skal finne seg selv og sine talenter og sin vei i livet. Vi snakker mye om barns rettigheter i andre land, men det er mye som kunne vært gjort her også. Når barn tilbringer såpass mye tid på skolen bør rektor og lærere har et ansvar utenom det faglige. Barn må også lære å være mennesker. Da må det tilrettelegges for at de kan gjøre den jobben også. Man får ikke gode lærere med dårlig lønn og lite kapasitet. Mange lærere per elev er ikke nødvendigvis løsningen heller, jeg gikk på en knøttliten skole som gikk fra godt til elendig miljø på få år. Stabilitet er viktig, men også at situasjonen blir tatt seriøst. Jeg skulle gjerne hatt en ansatt på hver skole med ansvar for nettopp skolemiljøet, heller enn flest mulig skoler. Det tar tid å skape respekt, men det er så utrolig viktig.
Og dette er grunnen til at jeg blir så innmari provosert når folk sier de er mot at homofile skal kunne adoptere, for barnas skyld. For tenk om de blir mobbeofre liksom. Da burde vi virkelig bekymre oss mer for at noen barn blir mobbere, og hvorfor det skjer. Om et barn leter etter forskjeller hos andre som de kan ta dem for, da er det ikke homofile foreldre som er problemet. Heller ikke barnet som leter…
Tusen takk for lenke. Og veldig mange gode poeng.
Lin
august 19, 2008
Da Reidar Hjermann tiltrådte som barneombud i 2004, hadde han med seg en kartlegging av alle henvendelser til hans tidligere arbeidsplass, Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling i Vestfold, som viste at 65 prosent av pasientene var mobbeofre. Hjermann understreket at mobbing av barn og unge er en av hovedårsakene til at mennesker blir psykiatriske pasienter.
Psykiater Gunilla Klensmeden Fosse har samlet inn informasjon fra voksne psykiatriske pasienter, og fant i sin doktoravhandling ved NTNU en klar sammenheng mellom psykiske lidelser og langtidsvirkninger av mobbing i barndommen.
Samtidig forteller en artikkel på Forskning.no fra 17.10.03 at har du et barn med kroniske plager, er sjansene tragisk nok større for at barnet får enda større problemer på grunn av mobbing. Forskere har funnet ut at 27 prosent av barna med kroniske lidelser er utsatt for mobbing, mot “bare” 14 prosent av barn som ikke har en slik lidelse.
Jeg har også lest om at mobbere ofte er mer “vellykkede” enn dem som mobbes, men kan dessverre ikke finne dette igjen (det kan ha vært noe av Dan Olweus). Imidlertid fant jeg en artikkel på Forskning.no fra 06.04.06 om jentemobbing, der det står at “Overgriperne er ofte ressurssterke og populære jenter. Ofte er de flinke på skolen og populære blant lærerne. De voksne aner lite om at disse jentene er mobbere, og mobbeofferet blir sjelden trodd, nettopp fordi mobberne fremstår som så flinke jenter”.
Sigrun
august 19, 2008
Min søster fortalte i sommer om en begravelse hun var i for noen år siden. Hun var med barnet sitt. Det var en klassekamerat som hadde omkommet i en ulykke.
En medelev gikk opp mot kisten. Gråtende. Hun hyperventilerte og hikstet sårt da hun la en rose på kisten. Måtte støttes av en voksen person for å ikke falle sammen.
“Var det en som kjente ham veldig godt?” spurte min søster datteren sin.
“Nei” sa datteren. “Hun var den som mobbet ham aller mest”.
Vi skylder våre barn å ta grep og ta ansvar når de gjør noe uakseptabelt. For det er de som må leve med det. Og noen ganger kan det bli en veldig tung bør å bære.
Å gripe inn handler slett ikke bare om å beskytte mobbeofferet.
Lin
august 19, 2008
Mange veldig gode poenger, ikke minst om at det ikke bare er mobbeofre som lider av ettervirkninger (selv om jeg er enig med Sigrun også, i at mobbing kan ha svært alvorlige konsekvenser for offeret).
Min erfaring fra ei ekstremt lita bygd er at den mobbingen som kanskje begynner allerede i barnehagen, gjerne blir et mønster som setter seg fast.
Hvis man først er blitt mobbeofferet, er det vanskelig å ta seg ut av den offerrollen man har fått, uten å forlate miljøet og begynne på nytt. Kanskje er det likedan for mobberen?
Jeg vil stille et spørsmål som ikke har noe klart svar. Hvis mobbing er et mønster som fortsetter når barna blir eldre, kanskje inn i voksen alder (ja, det skjer på små steder hvor man ikke kan ta sin hatt og gå uten å flytte) — når kan vi si at mobberen får et ansvar for den trakasseringen hun/han bedriver?
Uansett, moralen var og er vel at voksne skal stoppe mobbingen så tidlig som mulig.
kamikaze
august 19, 2008
Fornuftige ord igjen. Jeg sitter med et par tanker: En ting er at en kan sette inn ressurser i skolen i form av flere og bedre betalte ansatte. Men det er et faktum at voksne ofte snur seg bort, da det er lettere å overse enn å gripe inn. Å forvente da at barn skal ta en rolle som mekler er vel tøft. Videre så er mobbing noe som er ganske vanlig blant voksne – der offeret er en annen voksen eller et barn. Noen blir nok sterkere av å være offer, eller så blir de avstumpa. Grensegangen mellom å bli helt nedbrutt eller å “sterkere” kan være hårfin og troligens situasjonsavhengig..
Finn
august 19, 2008
Interessant, Minneapolise!
Jeg er ikke så sikker på at mobbeofre er de som er “sterke” og mobberne svake, men det ser jeg andre her har kommentert allerede. Jeg har inntrykk av det motsatte fra egen erfaring, men det er sikkert mange ulike situasjoner og bakgrunner.
Jeg tror i hvert fall at det viktigste voksne kan gjøre (foruten å være gode forbilder og ikke latterliggjøre andre, spesielt ikke egne barn) er å slå hardt ned på enhver form for mobbing/erting – og det med en gang det skjer. På skolen der sønnen min går har de fulgt Olweus-programmet og selv om det skjer ting uansett, så ser jeg i hvert fall at de tar dette problemet på alvor.
Sønnen min har heldigvis vært forskånet for skikkelig mobbing, men det har vært perioder der han fikk slengt kommentarer etter seg som ikke var noe hyggelige. Etter en prat med læreren ble det tatt tak i. Ungene slipper ikke unna ansvaret for egne handlinger. De blir konfrontert – men de blir også lyttet til. (Det gjelder både offer og mobber.) Signalene ungene får er at 1) det er lov å si fra uten at det kalles sladring, 2) problemet blir tatt tak i med en gang, 3) alle blir hørt, 4) det er nulltoleranse for mobbing/erting.
Jeg må si at dette er et stort framskritt i forhold til da jeg selv gikk på skolen. I noen år ble jeg mobbet. Jeg var hverken spesielt sterk eller tøff på noen måte, så dermed ble jeg lett plukket ut som mulig offer. Lærere overså det hele, selv da det skjedde foran dem i klasserommet. Jeg kan ikke akkurat si at det har gjort meg sterkere heller, tvert imot. Det sitter fortsatt i, om enn ikke like mye som det gjorde før.
Jeg kjenner til mobbing som har blitt tatt tak i fra skolens side, men der foreldrene til mobberen avviser det hele og nekter for at det er noe problem. Ikke så rart at barnet mobber da? Lurer på hvordan et sånt barn har det hjemme…
Voksne kan være minst like ille mobbere som barn. Det ødelegger arbeidsmiljø, gjør folk alvorlig syke, driver enkelte til selvmord. I det hele tatt er det et stort samfunnsproblem og veldig viktig at blir tatt tak i fra første stund. Det er mange som trenger å lære hvordan oppføre seg/te seg og fungere sosialt, noe som bør fokuseres på fra tidlig alder. Så vidt jeg vet blir det jobbet med i barnehager også, så det skjer da fremskritt.
(Og nå har jeg skrevet en hel bloggpost her.. ja ja, det var jo engasjerende da!)
Lothiane
august 19, 2008
Jeg er så enig så enig. Ingenting å tilføye.
Confiteor
august 19, 2008
Når det gjelder dette med at barna gis ansvar, så har jeg skrevet noe om det fra den perioden da mobbingen av mitt barn simpelthen opphørte. (http://www.fullthus.com/blogg/2008/02/hva-med-barna/)
De hadde en lærer som var god på å ansvarliggjøre barna. Så på den måten kan man kanskje si at barn i for liten grad ansvarliggjøres/konfronteres med egen oppførsel. Eller, slik jeg tolker det du skriver, at voksne ikke tar ansvaret for å ansvarliggjøre barna. Istedet roter mange seg bort i skyldfordeling seg imellom. Hjem vs. skole. Foreldre vs. foreldre. osv.
Vi har en kultur der barn ikke lenger ansvarliggjøres for stort, men allikevel i praksis overlates til å skape og overleve i disse hierarkiene selv. Og de som blir konfrontert når oppførselen blir uakseptabel er først og fremst andre voksne.
Nå skal ikke jeg “disse” den nye læreren som klassen har hatt i det siste. Det tar tid å etablere seg som klasseleder og “den gamle mobbingen” er ikke helt den samme som “den nye”, som nok er en del preget av prepubertale greier. Jenter i den alderen kan være ganske nådeløse og mobbingen er vanskeligere å gripe fatt i enn dersom noen iltre gutter braker sammen i slåsskamp.
Kanskje man som voksen rett og slett må ta ansvar for å ansvarliggjøre og lære opp barn i forhold til hvordan man oppfører seg i en gruppe? Jeg tror i alle fall at det er både dumt og feil å automatisk tro at det handler om dårlige foreldre når barn mobber. Det handler nok, som du kanskje også sier om jeg tolker deg rett, mye mer om hvilke settinger vi overlater barn til seg selv i. Og de gode foreldrene ser vi ikke nødvendigvis på hvorvidt barna aldri mobber eller gjør noe annet galt, men heller hvordan foreldrene forholder seg til det NÅR det skjer.
Vi var heldige og møtte på foreldre som ble glade for å bli informert og som mer enn gjerne ville bidra til å få en slutt på det.
Jeg håper jeg klarer å være likedan dersom det en gang er jeg som får en slik telefon hjem fra en annen mor eller far.
Lin
august 19, 2008
Det er et poeng at det skal en mob til for at det skal mobbes…
Jeg tror uansett at dette er et problem som har eksistert i alle år og i alle lag. Jeg har til og med sett mobbing mellom dyr. Individer som skiller seg ut på en eller annen måte vi lalltid være utsatt for press fra “gjengmentaliteten”, rett og slett fordi de ikke hører hjemme der.
Det vi kan håpe på er at homofil (og annet) etter hvert vil bli så normalisert at det ikke vil være en kilde til segregering.
Men hey, jeg mistenker at det da vil dukke opp noe nytt å mobbe for.
Heidi Fleiss
august 20, 2008
Du har et poeng der med gruppen og den som skiller seg ut, tror jeg.
Mitt barn er god på sang, dans, teater osv. Hun har en god sangstemme, skriver egne skuespill og dikt, og hun har flere ganger hatt hovedrollen i skuespill og musikaler på skolen.
Det liker den regjerende jentegjengen dårlig, tror jeg. At noen får masse positiv oppmerksomhet utenom deres hierarki.
Lin
august 20, 2008
Jeg var et mobbeoffer gjemmom hele barne- og ungdomskolen, og jeg er ikke enig i påstandene om at mobbeofre blir mobbere. Denne holdningen er også et problem i bekjempelsen av mobbing ved at man gjør mobberen til et offer.
Jeg vil også fortelle min historie her:
Mobbingen som jeg ble rammet av ble gjort av noen få personer av klassen min, og dette var både jenter og gutter. For meg begynte det allerede i første klasse med kallenavn i tillegg til at jeg ble utstøtt i en rekke sammenhenger, og dette skjedde på en daglig basis. Hver eneste dag opplevde jeg at jeg ble trakkasert på det groveste. Det skjedde ting som de fleste ville blitt skamfulle av å gjøre og som man som voksen ville blitt fengslet for. I tillegg så var jeg så uheldig at jeg også gikk på en skole hvor både lærere og rektor overså dette. Rektor var faktisk så ille at han nektet å godta at denne mobbingen skjedde.
Men tilbake til mobbingen igjen. Det hele begynte i 1981 da jeg startet i første klasse med navnekalling, men det utartet seg fort til en brutal trakkasering med både fysiske angrep og en utstøtelse i hverdagen. Etter hvert som årene gikk så ble mobbingen verre.
Men på ungdomskolen opplevde jeg en positiv endring når det gjaldt skolen ved at skolen forsøkte å gjøre noe med problemet. Men dessverre så var blant annet noen foreldrene ikke villige til å godta at deres barn kunne mobbe noen, og dermed kom anklagene fra disse foreldrene om at jeg løy om det hele. I denne sammenhengen kom det også svært grove anklager mot meg fra disse foreldrene.
Så hva gjorde dette med meg? Jeg forsøkte mitt første selvmord når jeg gikk i femte klasse med sovepiller som jeg hadde fått fordi mobbingen hadde skapt søvnproblemer. (Det er vanskelig å sove når man gruer seg så mye til neste skoledag at man ligger og gråter hele kvelden.) Etter dette forsøkte å ta mitt eget liv fem ganger til jeg frem til jeg startet på videregående. Var jeg sterk? Nei. Jeg var ødelagt.
Selv når jeg skriver dette så dukker det opp svært sterke følelser hos meg. Følelser som hat, frykt sorg. Det er ikke enkelt å snakke om dette ettersom jeg har abreidet hardt for å komme ut av dette. Men jeg skal forsøke.
For meg var det ikke nødvendigvis den fysiske trakkaseringen som var verst, men heller den ydmykende formen. Det var ikke få dager på skolen hvor jeg ikke orket mer, og rett og slett rømte fra skolen for å unnslippe mobbingen.
I ettertid har jeg slitt med depresjoner, men også disse startet på barneskolen. Men jeg har lært meg å leve med de, selv om jeg av og til kommer tilbake. Men dette kan lappes på med medisiner.
Men jeg fikk hjelp. Etter mitt første selvmordsforsøk så fikk jeg hjelpe av en psykolog på det lokale PP-kontoret, og det var vel dette som gjorde mest for at jeg i dag fortsatt er i live. Han hjalp meg og han kjempet for meg. Både mot barneskolen og mot foreldrene til mobberne. Han hjalp meg også med angstproblemene som jeg hadde utviklet, og som forsvant med årene.
Så er jeg bitter? Ja, selvfølgelig. Men jeg sitter også med en stolthet over hva jeg har klart i livet mitt. Jeg er i dag den som er mest vellykket av alle i klassen min. Men dette er egentlig ingen trøst over at jeg også ble påført så mye smerte og problemer på grunn av noen få personer. Selv den dag i dag vil jeg ikke hilse på disse personene, og hvorfor skal jeg gjøre det. Jeg ønsker å glemme fortiden og heller se fremover.
Så er mobberen en svak person? Nei, jeg tror ikke det. Jeg har snakket med manger som også har blitt mobbet, og de har alle sagt at de som mobbet dem var noen av de mest ressurssterke i klassen. Noe som tilsvarer min egen opplevelse.
Så hvem er offeret? Mobbeofferet. En mobber ikke et offer. En mobber er en person som ikke tar ansvar for sine egne handlinger.
Jeg kunne fortalt betydelig mer av de opplevelsene jeg erfarte, men jeg regner med at de fleste nå har forstått hvor hardt et mobbeoffer kan ha det.
Thor
august 20, 2008
[...] skulle egentlig skrive kommentarer borte hos både Lin og Minneapolise om mobbing, men tankene ble for [...]
Mobbing | Rablebloggen
august 20, 2008
Jeg er så enig at jeg ikke kunne blitt mer enig. Selv har jeg ei venninne som ble mobbet som ung. Hun var utpekt som mobbeoffer, uklart hvorfor. Hun kommer nok dessverre aldri til å få en viktig stilling, hun ble ødelagt av mobbingen. Det synes jeg er ufattelig trist. Samtidig ser jeg at jeg og de andre barna bærer vår del av ansvaret, vi også.
Elise
august 23, 2008
[...] meg merke til hvordan krisepsykolog svarte på et spørsmål og satte fingeren på noe også bl.a. Minneapolise har skrevet litt om i sin blogg. Nemlig hvordan skolene [...]
Challenge day - kunne det vært en idé?
september 24, 2008