Visepresidenter og strategi

Esquil synes Obama har trukket det korteste strået i valget av visepresident. Dere er sikkert lei av å lese om amerikansk valgkamp her nå, men det er ikke ofte jeg er uenig med Esquil, så når det først skjedde måtte det nesten en egen post til.

I motsetning til Esquil var jeg av dem som jublet når Obama valgte Biden som sin visepresident, ironisk nok av samme grunn. For Biden var ikke det strategiske valget, greit nok så er han eldre og har lang erfaring, men det hadde egentlig alle de gode kandidatene til felles. Der var forskjellige fyrer fra stater på vippen som det kunne være lurt å velge for å vinne akkurat den staten. Og så var der Biden, som ikke nødvendigvis ville være den beste kandidaten for å vinne valget, men som slo meg som den som ville være den beste visepresidenten for Obama. En av grunnene til at jeg liker Obama så godt er at han har intergritet, og står for det han mener, selv om det ikke nødvendigvis er det mest populistiske.

For en stund siden ble det fremmet et forslag om å kutte skatten på bensin i USA i sommer slik at folk skulle ha råd til å kjøre på ferietur eller besøk til slektninger i sommermånedene bla bla bla. Bensinprisene er noe som opptar amerikanere flest til stor grad, og både McCain og Hillary Clinton (som da fortsatt klinget seg fast i valgkampen) brukte dette for hva det var verdt. Man trenger ikke vite mye om makroøkonomi for å skjønne at kutter man skatten på bensin midlertidig vil etterspørselen gå opp, noe som vil øke grunnprisen (amerikanske oljeraffineri yter allerede maksimalt). Når skatten da kommer tilbake etter et par måneder vil den høye grunnprisen henge igjen, og prisen tilsammen bli høyere enn noen gang. Kort sagt hadde vi endt med å betale mer for bensin in the long run, men siden amerikanere flest ikke kan en døyt om makroøkonomi, så vakte forslaget stor begeistring. McCain og Clinton poserte sammen med stakkars mennesker med store biler, og gapte høyt og sjokkert over hvor mye en tank kostet dem, sånt gikk ikke an, nei nei nei, dette skulle de fikse. Obama var den eneste som turte si at dette høres ikke så lurt ut, og stemte imot.

Esquil mener at Hillary hadde vært et bedre valg for Obama, de er jo så like på bunnen. Men må presidenten og visepresidenten nødvendigvis være dønn enige i alt? Biden har tidligere kritisert Obama for å ha for lite erfaring, hvorfor ikke velge noen som har støttet 100% hele veien? Obama sier selv at han vil ha en visepresident som tør å si ham i mot. Som utfordrer ham litt. Selv har jeg en irriterende advokat av en kjæreste som ofte er uenig med meg bare for å være uenig, og synes det er morsomt å argumentere frem og tilbake til det er flaks jeg ikke har hagle tilgjengelig fordi det ikke hadde endt bra. Og selv om jeg grynter og stønner og forbanner jus-studiet mens jeg dunker hodet i veggen, så tror jeg det egentlig det er litt sunt. Jeg kan ikke mene noe uten å kunne argumentere godt for det, og hadde jeg vært president tror jeg at akkurat dette hadde gjort meg til en bedre president. Jeg skulle ønske Bush hadde noen som stilte ham spørsmål en gang i blant. “Er det egentlig så lurt å bruke halve budsjettet på en eviglang krig mot et av de mindre fucked up landene i verden?” “Hva med å lese litt av Adam Smith før du uttaler deg bastant om den usynlige hånd som gjør at økonomien i landet ikke er ditt problem”, “Du, er ikke boken din opp ned nå?”. Hadde det vært så ille?

Og hvorfor ikke Hillary? Sånn jeg ser det er det ikke snakk om Hillary, men Hillary og Bill. Og selv om jeg synes Bill er genial så hadde jeg ikke frivillig gjort meg selv til “third weel” om jeg hadde vært presidentkandidat. Hillary som president – sure, Hillary som visepresident – I don’t think so. Men når vi først er inne på temaet: All kudos til Clinton paret for støtten de har gitt Obama den siste tiden, det siste året til tross.

Til tross kan vi også si om McCains valg. Til tross for at det ikke fantes en eneste kvinne blant de gode kandidatene i den republikanske leiren, klarte man å grave frem en, i Alaska av alle steder. Strategisk som bare det siden mange feminister og kvinneforkjempere er bitre over tapet av Hillary, men er det nok til å kalle det et godt valg? Og kan en så konservativ person, en som er (jeg siterer den ikke bare irriterende men også særdeles politisk ukorrekte kjæresten) “så anti-kvinne som det går an å bli med en vagina” virkelig sees som en erstatning for Hillary? Jeg er ikke så sikker.

Sikker tør jeg egentlig ikke være i noe når det kommer til amerikansk politikk. Når Bush blir gjenvalgt etter fire års screw ups så er jeg pessimistisk og klar til å pakke sekken og flykte til Norge (FRP til tross). Men jeg har et håp, og det holder jeg fast på i det lengste. Et håp om at integritet kan overvinne strategi.

(For å lese om valgkampen fra et helt annet, men likevel intelligent, point of view, vil jeg anbefale Vampus og George Gooding)