Relativ Rikdom

Det var Blog Action Day i går og mange har diskutert begrepet relativ fattigdom. At man kan være fattig i Norge selv om det ikke kan sammenlignes med hvordan folk har det i virkelig fattige land. Fordi fattigdom er relativt og man derfor er fattig om man ikke har noenlunde samme levestandard som omgivelsene. Min historie derimot handler om relativ rikdom.

For fire år siden bestemte jeg meg for å hoppe i det og ta bachelorgraden min i en vinterkald stat i USA, for å være sammen med en fyr jeg var sikker på det ikke kom til å funke med. Det var et *** styr å komme inn på University of Minnesota, som jeg på den tiden trodde var en helt alminnelig skole. Jeg ante lite om hvordan ting fungerte her. Jeg hadde kjøpt flybilett, jeg hadde skaffet meg leilighet, i et område jeg bare hadde sett på kart. Jeg sa nei takk til BI og øvde på engelsken min istedet. Jeg var rett og slett veldig klar for å dra da jeg to uker før avgang fikk beskjed om at, oops, vi lar visst ikke folk hoppe over første året. Plutselig skulle studiet ta et år ekstra og jeg hadde ikke stipend eller lån fra lånekassa for første semester.

Jeg som alltid hadde likt å spare bare for å vite at det lå en haug med penger og vokste i banken i tilfelle jeg skulle få bruk for dem en gang, hadde plutselig brukt dem opp alle sammen og enda litt til. Å studere i USA er svindyrt, å være utlendig og studere i USA er det dobbelte av svindyr, pluss noen ekstrautgifter. Samtidig kan man ikke jobbe utenfor campus med studentvisum, så der er ikke så mange veier ut av det hele.

Det gikk mye i spagetti med ketchup det året. Å være sosial gikk mest i setningen “skal vi dra hjem til oss istedet eller?” som betydde stua jeg delte med to andre, en hullete sofa og tre sykler. Jeg kjøpte omtrent ikke et eneste nytt plagg på et par år, selv om mye av det jeg hadde fra før hadde vært med fra ungdomsskolen eller vgs (jeg er alt for dårlig til å kaste ting). Jeg hadde gratis mursteinsmobil fra Nokia, og jobbet i skitne parkeringsbåser for en lønn lavere enn sommeren da jeg var 15. Og jeg var lykkelig.

Det var selvfølgelig tider jeg var frustrert, og året etter når jeg hadde råd til det hendte det at jeg spiste iskrem og tenkte tilbake og syntes litt synd på meg selv. Men aller mest hadde jeg det finfint. Det aller beste med å ha så lite var å se hvor bra det funket allikevel. Å være i et forhold og ha det så bra så bra sammen, og vite at det ikke er på grunn av hva man i økonomi kaller eksogene faktorer, altså noe som kommer utenfra. Det var ikke som i the bachelor på tv hvor alle tror de er dødsforelska fordi det er gøy og spennede å bo i et slott og spise fancy middager uten å måtte jobbe. Vi hadde det fint sammen, fordi det var meg og han og vi ikke trenger noe annet. Den typen kjærlighet som ikke slukner med lysene på tv-kameraene.

Det gjør meg håpefull for fremtiden. Jeg gleder meg til små ting, som etter jul når vi enten flytter til Norge eller jeg har jobb med helseplan, slik at kjæresten kan ha helseforsikring. Ting man tar for gitt i Norge. Jeg føler meg veldig heldig som kan bo i det landet når jeg blir gravid og vi får barn, fordi vi kan ta valget uten at det blir en stor omkostning eller i veien for en karriere. Og jeg føler meg heldig som er født i et land hvor jeg har alle muligheter men likevel har blitt oppdratt til å jobbe hardt for å oppnå ting. En oppdragelse som gjør at jeg ikke så lett tar ting for gitt, men heller setter pris på det jeg har.

Året i Boston rett før skole her gjorde nok også sitt for den følelsen jeg sitter igjen med. Familien jeg bodde hos hadde et svært hus i den typen nabolag man bare ser på film. Et herlig svømmebasseng i hagen (bilde under), svære nye fine SUVer. De hadde folk som kom og vasket huset og slo plenen. Moren dro på beauty salon og fikset hår og negler et par ganger i uken. Barna hadde nyvaskede klær hver morgen, og ettermiddag om de lekte ute. En picture perfekt familie, og også de mest ulykkelige menneskene jeg noen gang har møtt.

Huset var egentlig dyrere enn de hadde råd til, men de hadde flyttet dit fordi det forrige huset de bodde i ikke var det fineste huset i nabolaget, selv om det også var svært og fint. Så de hadde et digert hus de ikke hadde råd til å varme opp og aldri var innom noen av rommene til. Akkurat det med varmen var ikke så viktig, for de hadde jo aldri noen over, og det så uansett like fint ut utenfra. Barna (på 6, 8 og 13) hadde vel playdates et par ganger, noe som var stas og måtte planlegges flere uker i forveien. Moren hadde ikke venner, hun var ikke akkurat av typen som knyttet seg til folk, istedet løp hun rundt med ett perfekt påklistret smil hele dagen, og samlet opp en masse aggresjon som måtte ut så fort hun kom hjem. Faren ser jeg for meg kan ha hatt det en gang, men sånt gikk ikke an nå. SUVene som passet seg for en barnefamilie var også en vits, siden tid med barna var noe man kunne ofre en gang i måneden, da helst en om gangen og for all del ikke mer enn to. Og så skulle man helst dra til et dyrt gøy for barna sted hvor barna lekte og moren eller faren så på, og planla hvordan de kunne nevne til andre barnefamilier at de hadde tatt med sine barn til det stedet. Hele familien dro på noe samlet en eneste gang i løpet av hele året, det var julaften etter at moren hadde fullført dagens treningsøkt. Og vi brukte to biler på å komme oss til bestemor noen gater unna. Moren spiste aldri og trente to timer hver dag. I nabolag hvor mange ikke trenger å jobbe, er ingenting viktigere enn å være tynnere enn alle de andre damene som hun ikke likte. Faren spiste av og til potetgull, ellers var barnas mat det eneste i huset. Jeg måtte lage forskjellig middag til hvert barn, og hver likte bare en ting. Den yngste spiste makaroni med smør, og drakk melk. Den mellomste varierte etterhvert mellom to måltider. Den eldste en type pastaputer med ost inni, og revet ost drysset på toppen, for all del ikke rørt sammen med. Faren sov på sofaen hver natt utenom en, og ble kjeftet på dagen lang. Han kunne ikke gjøre noe som helst riktig, ikke jeg heller, stakkars mammaen som måtte holde ut med oss. Et par ganger fant jeg på å la være å slå av lyset på kjøkkenet før jeg gikk på rommet mitt, det ble ramaskrik, sånn energisløsing liksom. Mens hun vasket ett klesplagg om gangen i vaskemaskinen og bassenget ble varmet opp ute. Barna var med på så mange fritidsaktiviteter at hele dagen var stress fra ende til annen og hadde små sammenbrudd innimellom fordi det bare ble for mye.

Glansbilder er ikke alltid så pene når man kommer nærme nok. Da er jeg heller et smussete polaroidfoto med et stort smil. Rikdom er også relativt!