Feminisme del II

Forrige post førte til debatt, som jeg ikke har hatt tid til å gå helt igjennom før nå. Det har dukket opp motposter både her og der, og jeg er en smule forvirret siden noen av dem beskriver mine tanker exactly mens de samtidig er skrevet i uenighet med min post. Andre fremhever litt av grunnen til at jeg ikke er så hypp på å skulle høre til i en feministgruppe. På samme måte som jeg ikke har behov for å si “hei jeg heter elise og jeg er pro-life” her borte hvor mange plasserer seg i bås etter hva deres holdning til abort er. Jeg er for likestilling og for rett til abort, og jeg har på min måte kjempet for begge deler og skrevet om det i bloggen, men jeg synes ikke noen av delene er store nok til å definere meg som person. Jeg er heller et menneske som har disse meningene og holdningene.

Så over til noen av kommentarene andre steder. Fr martinsen har skrevet “Skikkelig mye kvinne“, i kommentarfeltet kommer dette frem:

Vivis verden: “Jeg ler sammen med deg (knegg knegg)…

Hilsen en som bruker sykkelhjelm, aldri går i annet enn flate sko, ikke bruker sminke med mindre det er noe VELDIG spesielt og promper når jeg føler for det “

Fr martinsen: “jeg ble matt av denne posten (altså min forrige post) som jeg forsøksvis svarte på i en annen form i denne posten.

Men jeg mener det, kvinneligheten vår er vel ikke så skjør at den må smøres tjukt på til enhver tid. Sex er fint men det fins også andre aspekter ved verden. Makt f.eks.”

Mihoe: “Jeg ble matt av den posten jeg også…he, he…Og jeg har nå brukt opptil flere timer til å tenke over min kvinnelighet og lagt planer for hvordan jeg kan blogge om den. Makt trumfer sex sånn i hverdagen. Derom hersker ingen tvil.”

Fr martinsen svarer: “Akkurat nå på jobben f.eks.
Jeg er lykkelig over makten jeg har og kvinneligheten er ikke så fremtredende her jeg sitter hverken visuelt eller mentalt.

Det hender jeg flørter ved kaffemaskinen, lebestiften fra i morres er borte for lenge siden.”

Og Bharfot sier: “Ja jeg ler litt, men gråter litt også, særlig over noen av kommentarfeltene. Og særlig når jeg tenker på om det kanske er en generasjonsforskjell, at de unge jentene er utsatt for et backclash, som får (mange av) dem til å tro at guccifemi er det eneste som går an.”

“Som om vi må gå rundt med kvinneligheten rundt halsen som et altfor grovt gullkjede, som nyrike gjør, alle må se at vi har skikkelig mye kvinne å by på til enhver tid.” Skriver Fr. martinsen i sin post. Jeg er ikke helt sikker på hvor dette kommer fra, men om dette er en motvekt til min post, som jeg har fått inntrykk av, så lurer jeg på hvordan man har kommet frem til at jeg er opptatt av å bære kvinneligheten min rundt halsen til enhver tid.

Jeg vokste ikke opp med sminke og kvinnelighet som et ideal, det gikk faktisk lenge før jeg turte å sminke meg mer enn et strøk maskara eller gå i “jentete” klær fordi jeg syntes det var flaut. Når jeg nå sminker meg så er det mer til tross, fordi jeg synes sminke er fint, ikke fordi jeg føler at jeg må som kvinne for å passe inn. Helt ærlig hadde jeg latt være å sminke meg, eller gjort det mer nøytralt om jeg skulle gitt etter for de forventningene jeg har i livet mitt. Det har med hvor jeg vokste opp, og det har med hvilke mennesker jeg omgir meg med. Jeg har fått mye flere negative kommentarer på at jeg sminker meg av jenter som ikke gjør det og av en eller annen grunn derfor synes de har rett til å mene at andre skal gjøre det samme, enn jeg har fått for å ikke sminke meg. Selv om jeg har gått rundt usminket mye mer enn med sminke. Det blir litt rart for meg når jeg hører at alle jenter som sminker seg eller gjør noe som helst utseendemessig gjør det pga press utenfra, at man gir etter for samfunnet. Ingen sier noe sånt til broren min som bruker mye tid på å få bilen sin til å se ut på en viss måte som han synes ser bra ut. Jeg ser på sminking og dolling som en hobby, ikke en del av hverdagen min. Det er noe jeg gjør når jeg har tid, og som må vike plass når jeg har viktigere ting på agendaen (for det meste minst 6 dager i uka). Da jeg kom på graduation party til en venninne fra skolen som hadde kjent meg i et par år og sett meg flere ganger i uka stirret hun på meg som om jeg var et romvesen og utbrøt “wow…. du ser så…. annerledes ut”

Kjæresten er litt småflau over meg noen ganger fordi jeg kler meg om sminker meg etter hva jeg føler for den dagen. Noe som fører til at jeg kan komme overpyntet på en crappy nabolagbar, og bry meg mindre andre steder hvor det hadde passet seg bedre. Han er heller ikke så glad i godvinterjakka mi som får meg til å se ut som en grønn 200 kg pingvin, men som er det varmeste jeg har. Jeg er ikke så opptatt av hva andre mener når det kommer til mine valg, at jeg synes sminke er gøy betyr ikke at jeg er en person som gir etter for samfunnet. Men jeg gjør heller ikke det motsatte bare for å vise at jeg ikke bryr meg.

Vivi’s verden er fornøyd med å prompe når hun føler for det. Jeg promper foran kjæresten fordi han promper foran meg, rundt andre mennesker lar jeg være fordi de stort sett lar være foran meg, og jeg ikke synes det er kult om andre promper høylytt og er stolt av det, uansett kjønn. Men jeg føler meg ikke flink fordi jeg er jente og promper, “nå var jeg bra feminist” liksom. Jeg og kjæresten er to mennesker som bor sammen, da er det normalt for meg at vi har lov til det samme. Ingen applauderer menn for å prompe, hvorfor skal vi applaudere kvinner for å gjøre det?

“Kvinneligheten er ikke så skjør at den må smøres tykt på til enhver tid” sier Fr martinsen. Jeg føler ikke at jeg har påstått noe annet. Jeg labber for det meste rundt i koseklær, med skittent hår og lite eller ingen sminke. Noen dager sminke fra to tre dager siden. Jeg føler meg ikke flink feminist av den grunn heller. jeg har rett og slett en veldig travel hverdag og jeg prioriterer karakterer og jobb langt foran hvordan jeg ser ut. Hadde jeg hatt tid til begge deler skulle jeg fokusert på begge deler, men akkurat nå er jeg et takras som får gjort veldig mye, og jeg er fornøyd med det. Så har jeg dager hvor jeg tar meg litt fri, og doller meg skikkelig opp og gjør noe gøy, og koser meg med å føle at jeg ser bra ut. Det gjør meg ikke til en dårlig feminist.

“Det hender jeg flørter ved kaffemaskinen, lebestiften fra i morres er borte for lenge siden”. Jeg kan ikke huske å ha hatt lebestift på på jobb ever, leppene mine får for det meste nøye seg med vaselin. Siden jeg har funnet mannen jeg gjerne beholder for resten av livet så har jeg ikke det store behovet for å flørte, men sist jeg ble sjekket opp på jobb hadde jeg null sminke, hestehale fra dagen før, og en gammel joggebukse på. Gjør det meg til en bedre feminist enn fr. martinsen?

Og så var det dette med gucci-feminist? En definisjon jeg føler jeg hører ennå mindre til i enn hårete legger feminist, siden jeg ikke kunne brydd meg mindre om hva merke ting er og ikke kjøper dyre ting, og ikke barberer leggene daglig (eller ukentlig). Men om en feminist som liker Gucci er en dårligere feminist enn en som lar være å barbere leggene for å vise at hun ikke bryr seg om hva samfunnet mener så er jeg glad for å ikke være en del av denne gruppen. Hvorfor skal vi automatisk tro at fordi noen liker gucci så betyr det at de tror at gucci-femi er det eneste som går an. Hva om det rett og slett passer personligheten deres bedre? Og hva om vi blir så opptatt av å definere hverandre innenfor gruppen at det går på bekostning av å nå det felles målet?

Les forresten også hos Saccarina og Anathema:

Anathema: En god feminist

Saccarina: Hva er en feminist?

Saccarina: Kunsten å ikke være kvinne