Liten

Jeg skriver søknader hvor jeg roser meg selv opp i skyene. Sånt er ikke vanskelig etter noen år i USA. Gullsmeden jeg jobbet på i Oslo nådde tredjeplass av 100 butikker i kjøpesenteret på spørreundersøkelse om kundeservice sier jeg. Bank i bordet, jeg er flink på det altså! Jeg rødmer ikke, det er ikke pinlig. Jeg rekker opp hendene i hytt og vær i noen av klassene, retter på lærerne om de sier noe jeg ikke får til å stemme, argumenterer for sånn jeg ser det. Jeg blogger. Meningene mine er liksom så viktige at venner og familie er ikke nok, de må ut til verden! Hør på meg!

Men noen ganger føler jeg meg bare liten. Jeg føler meg liten når jeg søker jobb som økonom, og tenker hva søren vet vel jeg om økonomien? Hvordan skal jeg kunne forutse hva som kommer til å skje, eller hvilke valg vi bør ta? Jeg fikk A-er på et av de gode universitetene i USA, jeg føler at jeg burde skjønne det hele. Jeg burde ha oversikten. Men økonomien er så stor, og jeg er så veldig liten.

Jeg leser og leser om Gaza. Jeg burde mene noe tenker jeg, det virker som om alle de andre har noe de skulle ha sagt. Jeg hører gode argumenter fra begge sider, jeg hører dårlige argumenter fra begge sider. Jeg forstår hvordan den ene siden føler at den andre tar feil, jeg forstår hvordan den andre siden føler den ene tar feil. Jeg skjønner hvorfor begge mener de har rett til å gjøre som de gjør, samtidig som jeg får lyst til å riste dem til de innser hva som faktisk skjer. Likevel sitter jeg her bare og mener ingenting.

Jeg er så liten. Jeg har vokst opp i fred, med en fantastisk familie som er glad i meg. Jeg har ikke opplevd at noen jeg bryr meg om har blitt drept. Jeg har ikke noe grunnlag for å sette meg inn i tankene til folk som har vokst opp med dette. Jeg har sett bildet av hodet til en baby adskilt fra resten av kroppen på grunn av en bombe i et grønnsaksmarked. Jeg har vært opprørt og tenkt at uansett hva som har skjedd i historien, så finnes det ikke et snev av skyld i et lite barn. Men jeg opplever ikke at sånt skjer rundt meg. Jeg trenger ikke bekymre meg for at jeg en dag skal finne mine barn i stykker spredd utover et grønnsaksmarked. Og jeg kommer heller ikke til å oppleve at mine barn vil ha mindre muligheter enn barn i andre land, på grunn av ting som har skjedd før. Mine barn vil ha dobbelt statsborgerskap i to rike trygge land. De har ikke valgt det selv, men historien har vært i deres favør. Så hva vet jeg? Det er så enkelt å dømme mennesker som gjør ting man aldri hadde gjort selv, å forstå er mye verre.

Jeg innser at vi alle er små. Politikere synser om økonomien og sier ting som ikke henger på greip. Ikke en gang erfarne økonomer er enige. Og folk synser i vei om Gaza, palestinere og Israel. Man grupperer folk sammen i enkle kategorier, og mener akkurat det samme om alle individene innenfor. Jødene og palestinerne, våre nye landsmenn, nordmenn, muslimer, “pakket”, you name it. Så enkelt og greit. Det er så jeg begynner å lure på om vi kanskje ikke har så godt av alle barnefortellinger hvor en side er god og den andre ond. Det virker som om mange av oss vokser opp og deler verden inn i lille snille uskyldige Rødhette, og store stygge slemme ulven. Overraskende mange har sterke meninger og er sikker på at de sitter på fasiten. Men klarer noen av oss i det hele tatt å virkelig forstå?

Jeg er liten, du er liten. Og selv om det kan gjøre man en smule apatisk, så tror jeg vi har godt av å tenke på hvor små vi faktisk er når det kommer til slike ting. Ikke bare hvor små vi er, men også hvor små de er. For hver gruppe menneske består av små individer, med følelser og tanker, og med mennesker de er glade i. Og uansett hvilken utdanning vi har, hvor mye vi har lest eller reist, så vet vi egentlig veldig lite. Ingen av oss har grunnlag for å forstå alt.