Hvor store forskjeller trenger vi for at gulroten skal fungere?

Som økonom skal man omfavne det frie markedet nærmest ukritisk. Kritisk derimot skal vi være til politisk innblanding som går imot det frie markedet, som omfordeling av inntekter, skatt, og sosiale goder. I følge de økonomiske modellene ender innblanding alltid opp med å være ueffektivt (med mindre man regner med eksternaliteter som forurensing og lignende). De økonomiske forskjellene skal være en gulrot for å få oss til å jobbe hardt. Noe jeg er enig i, der må være forskjeller for at man skal gidde. Jeg hadde aldri valgt økonomi som studieretning om jeg hadde fått samme lønn uansett, der finnes andre grader som hadde vært både spennende og enkle, med mye mindre arbeid, og det hadde vært kjekt å gjøre noe annet enn å bare studere hele tiden. Det hjelper å få noe igjen for strevet, og jeg synes det er fint å ha valget mellom å jobbe hardt for bedre muligheter eller noe enklere til en lavere lønn i fremtiden. Sånn burde det være, og jeg synes til og med at nordmenn hadde hatt godt av å bli utfordret litt mer, vi syter mye i forhold til hva vi har.

Men det betyr ikke at jeg er enig i at denne gulroten må være gedigen. Jo større jo bedre liksom. Det er noe som skurrer når jeg midt i en utdanning jeg betaler store summer og har så godt som gitt opp sosiallivet for, som jeg egentlig kunne fått gratis og mye enklere i Norge, blir fortalt at i Skandinavia har man ikke noen grunn til å jobbe hardt. Da hjelper det ikke hvor anerkjent økonomfyren er, eller hvor mange store aviser han har vært avbildet i, “hvorfor er jeg her?” spør jeg. Han har ikke noe godt svar på det men spør triumferende tilbake hvilket land jeg har tenkt å bli i etter at jeg har jobbet hardt for en god grad på et godt universitet (skråsikker på at jeg ikke har tenkt å vende tilbake til Norge hvor de ikke vet å “verdsette” sånt).

Jeg må skuffe ham. For selv om jeg alltid har hatt et mål om å tjene godt, så er det ikke det eneste som teller. Jeg må innrømme at jeg sannsynligvis hadde tjent mer om jeg hadde blitt i USA enn om jeg drar tilbake. Men det er ikke snakk om å tjene ingenting i Norge og mye her, jeg kommer uansett til å tjene bedre enn gjennomsnittet (regner jeg med i alle fall). Det er ikke alle som har behov for å kunne dra på butikken like før midnatt og oppleve at der står en person med luselønn og pakker varene i en pose. Jeg vil aldri føle meg for vitkig til å pakke mine egne matvarer i handleposer selv. Da foretrekker jeg heller lengre ferie, kortere arbeidsuke, og et land hvor både jeg og kjæresten kan jobbe og likevel begge ha tid til å delta likt i familien. Det hadde ikke vært ille å bli i USA, det er ikke det, men det er ikke nødvendigvis bedre enn Norge. For meg drar urettferdighet ned på samme måte som gulroten drar opp, og har man da en litt større gulrot sammen med mye større urettferdighet så kan utslaget bli negativt. Jeg har ikke behov for å bli litt rikere på andres bekostning. i USA tjener de 10% rikeste $175,000 i året eller mer, mens de 10% fattigste tjener $12,000 eller mindre i året. Trenger man å tjene minst 14.5 ganger mer enn andre i samme land for å gidde å gjøre det bra?

Nå påstår ikke økonomien at den har fasit på riktig og galt. Økonomiske modeller brukes til å vise hvor effektivt noe er som helhet sammenlignet med noe annet som helhet. Økonomiske modeller svarer ikke på moralske spørsmål, og til tross for at mange politikere misbruker dem på den måten så sier de ikke at alle vil ha det bedre fordi om effektiviteten som fellesskap går opp. To land med samme GDP er like effektive økonomisk sett, men om de har forskjellig inntektsfordeling kan det ene landet godt ha halvparten av innnbyggerne under fattigdomsgrensen mens det andre ikke har noen. Mest effektivt er altså ikke nødvendigvis best, det kommer helt an på hvordan man ser det.

I tillegg er det mange ting som drar ned effektivitet som ikke finnes i økonomiske modeller, altså er ikke svarene alltid realistiske. I økonomiske modeller finnes det ikke kriminalitet på grunn av fattigdom, det finnes ikke mennesker som arver penger og derfor har det bra og har gode muligheter uten å ha gjort noe for det, det finnes ikke gamle tradisjoner om at kvinners plass er i hjemmet med barna mens menn skal dra lasset økonomisk sett, det finnes ingen fattigdomsfelle hvor intelligente mennesker som vokser opp i gettoen har liten sjanse til å komme seg noe sted enn mindre intelligente født til penger. Det er veldig mye relevant informasjon som blir oversett, som jeg tror hadde indikert en grense på hvor stor gulroten kan bli før den negative effekten er større enn den positive. Jeg skulle ønske Marginal Return eller Marginal product of Incentive hadde vært et økonomisk uttrykk. Jeg innbiller meg i alle fall at gulroteffekten er en kurve, med ett topp-punkt. Hva topp-punktet er vet jeg ikke, og det varierer nok fra land til land. Men at det finnes har jeg ingen tvil om, økonomien blir ikke uendelig bedre jo mer urettferdig samfunnet er.

Grafen under viser kort oppsummert hvor stor forskjellen på rik og fattig har vært i USA over tid, fra 1917 til 1997. Jo høyere grafen er, jo høyere er forskjellen. Som dere ser var forskjellene store før The Great Depression, mens de holdt seg lave i mange år etter. Grunnen er at politikken forandret seg, etter the great depression fulgte man Keynesisk teori og det var stor fokus på “worker’s rights”, altså rettigheter for arbeidere. Det var faktisk stort engasjement for fagforeninger fra politisk hold, utrolig å tenke på sånn holdningen er nå. Siden arbeiderne med minst rettigheter har vært de fattigste, førte dette til mindre forskjeller i inntekter. Men så møtte man på et problem hvor Keynesiske løsninger ikke strakte til, rundt 1973, og man gikk over til å følge The Chicago School – som gikk mer på fritt marked uten innblanding. Fra slutten av 70-tallet ser vi at forskjellene har klatret oppover igjen (selv om jeg må nevne at det ikke betyr at de fattige tjener mindre enn før, det har gått generelt oppover for alle, bare en god del mer for de rikeste enn de fattigste). På 2000-tallet har vi nådd samme nivå av forskjeller (eller urettferdighet om du vil) som før the great depression. Og hva skjer? Jo, vi får en ny finanskrise, den eneste som er noe i nærheten av samme kaliber som the great depression. Jeg synes det er mer enn interessant.

Og når ting feiler til tross for det frie marked, så skal vi plutselig fikse det med det motsatte av et fritt marked. Vi gir en krisepakke til de vi tror trenger det. De man legger merke til er selvfølgelig de store bedriftene, de som faktisk har det enklest i økonomien. Ved å gi krisepakker gir vi noen bedrifter en fordel i forhold til andre, nesten så langt unna et fritt marked man kan komme. Jeg sier ikke at det er feil, for når det først krasjer på denne måten er det lettere å si hva som burde vært gjort annerledes før, enn hva søren gjør vi nå. Men jeg blir bekymret når krisepakkene blir gitt uten nødvendige forutsetninger. Når toppene på AIG drar på SPA hotell til $400,000 (ikke langt unna 3 millioner norske kroner) på bedriftens regning like etter de nesten har gått konkurs og mottatt store summer fra Washington, da er det noe alvorlig galt. Når toppene i de tre store bilforretningene i USA tar tre forskjellige private fly fra Detroit til DC på samme dag, for å fortelle at de trenger penger uten å en gang ha en plan om hva de skal brukes til, da kan man ikke bare kaste penger etter dem (kudos til norske banksjefer).

Når man har et for urettferdig samfunn tror jeg noe skjer med hjernen til folk. De er kanskje smarte, men de rikeste ser ut til å se på mennesker som dem og oss. “Oss” er de rike, mens “dem” er vanlige arbeidere. Når det går helt fint å gi mange sparken, så de står uten jobb og lønn,  mens man selv ikke kan fly vanlig rutefly, så tenker man ikke helt klart. Det trengte ikke en gang være noe verre enn at de tre delte ett privatfly, så hadde man spart to tredeler av summen i det minste. Jeg har ikke troen på at slike mennesker skal redde oss ut av finanskrisen. Jeg tror man må ha et begrep om å spare for å komme på riktig spor, og det ser ikke ut til å komme så lett om man først snubler over behovet som godt voksen og godt vant.