http://minnea.com/

KLIKK HER FOR Å KOMME TIL SIDEN

Check it out, og fortell meg hva du synes i velkomstposten

Så i en alder av nesten 27 får jeg plutselig sansen for brutalt ærlige briter født samme år som foreldrene mine. Først Dr. House, nå Simon Cowell. Hva feiler det meg? Er der et virus på gang som jeg ikke har fått meg meg?

Det er da man priser seg lykkelig over at man var godt gift med en godgutt før galskapen slo inn for fullt. Tenk for en skjebne… Grøss og gru!

Men det betyr ikke at jeg er enig i at denne gulroten må være gedigen. Jo større jo bedre liksom. Det er noe som skurrer når jeg midt i en utdanning jeg betaler store summer og har så godt som gitt opp sosiallivet for, som jeg egentlig kunne fått gratis og mye enklere i Norge, blir fortalt at i Skandinavia har man ikke noen grunn til å jobbe hardt. Da hjelper det ikke hvor anerkjent økonomfyren er, eller hvor mange store aviser han har vært avbildet i, “hvorfor er jeg her?” spør jeg. Han har ikke noe godt svar på det men spør triumferende tilbake hvilket land jeg har tenkt å bli i etter at jeg har jobbet hardt for en god grad på et godt universitet (skråsikker på at jeg ikke har tenkt å vende tilbake til Norge hvor de ikke vet å “verdsette” sånt).

Jeg må skuffe ham. For selv om jeg alltid har hatt et mål om å tjene godt, så er det ikke det eneste som teller. Jeg må innrømme at jeg sannsynligvis hadde tjent mer om jeg hadde blitt i USA enn om jeg drar tilbake. Men det er ikke snakk om å tjene ingenting i Norge og mye her, jeg kommer uansett til å tjene bedre enn gjennomsnittet (regner jeg med i alle fall). Det er ikke alle som har behov for å kunne dra på butikken like før midnatt og oppleve at der står en person med luselønn og pakker varene i en pose. Jeg vil aldri føle meg for vitkig til å pakke mine egne matvarer i handleposer selv. Da foretrekker jeg heller lengre ferie, kortere arbeidsuke, og et land hvor både jeg og kjæresten kan jobbe og likevel begge ha tid til å delta likt i familien. Det hadde ikke vært ille å bli i USA, det er ikke det, men det er ikke nødvendigvis bedre enn Norge. For meg drar urettferdighet ned på samme måte som gulroten drar opp, og har man da en litt større gulrot sammen med mye større urettferdighet så kan utslaget bli negativt. Jeg har ikke behov for å bli litt rikere på andres bekostning. i USA tjener de 10% rikeste $175,000 i året eller mer, mens de 10% fattigste tjener $12,000 eller mindre i året. Trenger man å tjene minst 14.5 ganger mer enn andre i samme land for å gidde å gjøre det bra?

Nå påstår ikke økonomien at den har fasit på riktig og galt. Økonomiske modeller brukes til å vise hvor effektivt noe er som helhet sammenlignet med noe annet som helhet. Økonomiske modeller svarer ikke på moralske spørsmål, og til tross for at mange politikere misbruker dem på den måten så sier de ikke at alle vil ha det bedre fordi om effektiviteten som fellesskap går opp. To land med samme GDP er like effektive økonomisk sett, men om de har forskjellig inntektsfordeling kan det ene landet godt ha halvparten av innnbyggerne under fattigdomsgrensen mens det andre ikke har noen. Mest effektivt er altså ikke nødvendigvis best, det kommer helt an på hvordan man ser det.

I tillegg er det mange ting som drar ned effektivitet som ikke finnes i økonomiske modeller, altså er ikke svarene alltid realistiske. I økonomiske modeller finnes det ikke kriminalitet på grunn av fattigdom, det finnes ikke mennesker som arver penger og derfor har det bra og har gode muligheter uten å ha gjort noe for det, det finnes ikke gamle tradisjoner om at kvinners plass er i hjemmet med barna mens menn skal dra lasset økonomisk sett, det finnes ingen fattigdomsfelle hvor intelligente mennesker som vokser opp i gettoen har liten sjanse til å komme seg noe sted enn mindre intelligente født til penger. Det er veldig mye relevant informasjon som blir oversett, som jeg tror hadde indikert en grense på hvor stor gulroten kan bli før den negative effekten er større enn den positive. Jeg skulle ønske Marginal Return eller Marginal product of Incentive hadde vært et økonomisk uttrykk. Jeg innbiller meg i alle fall at gulroteffekten er en kurve, med ett topp-punkt. Hva topp-punktet er vet jeg ikke, og det varierer nok fra land til land. Men at det finnes har jeg ingen tvil om, økonomien blir ikke uendelig bedre jo mer urettferdig samfunnet er.

Grafen under viser kort oppsummert hvor stor forskjellen på rik og fattig har vært i USA over tid, fra 1917 til 1997. Jo høyere grafen er, jo høyere er forskjellen. Som dere ser var forskjellene store før The Great Depression, mens de holdt seg lave i mange år etter. Grunnen er at politikken forandret seg, etter the great depression fulgte man Keynesisk teori og det var stor fokus på “worker’s rights”, altså rettigheter for arbeidere. Det var faktisk stort engasjement for fagforeninger fra politisk hold, utrolig å tenke på sånn holdningen er nå. Siden arbeiderne med minst rettigheter har vært de fattigste, førte dette til mindre forskjeller i inntekter. Men så møtte man på et problem hvor Keynesiske løsninger ikke strakte til, rundt 1973, og man gikk over til å følge The Chicago School – som gikk mer på fritt marked uten innblanding. Fra slutten av 70-tallet ser vi at forskjellene har klatret oppover igjen (selv om jeg må nevne at det ikke betyr at de fattige tjener mindre enn før, det har gått generelt oppover for alle, bare en god del mer for de rikeste enn de fattigste). På 2000-tallet har vi nådd samme nivå av forskjeller (eller urettferdighet om du vil) som før the great depression. Og hva skjer? Jo, vi får en ny finanskrise, den eneste som er noe i nærheten av samme kaliber som the great depression. Jeg synes det er mer enn interessant.

Og når ting feiler til tross for det frie marked, så skal vi plutselig fikse det med det motsatte av et fritt marked. Vi gir en krisepakke til de vi tror trenger det. De man legger merke til er selvfølgelig de store bedriftene, de som faktisk har det enklest i økonomien. Ved å gi krisepakker gir vi noen bedrifter en fordel i forhold til andre, nesten så langt unna et fritt marked man kan komme. Jeg sier ikke at det er feil, for når det først krasjer på denne måten er det lettere å si hva som burde vært gjort annerledes før, enn hva søren gjør vi nå. Men jeg blir bekymret når krisepakkene blir gitt uten nødvendige forutsetninger. Når toppene på AIG drar på SPA hotell til $400,000 (ikke langt unna 3 millioner norske kroner) på bedriftens regning like etter de nesten har gått konkurs og mottatt store summer fra Washington, da er det noe alvorlig galt. Når toppene i de tre store bilforretningene i USA tar tre forskjellige private fly fra Detroit til DC på samme dag, for å fortelle at de trenger penger uten å en gang ha en plan om hva de skal brukes til, da kan man ikke bare kaste penger etter dem (kudos til norske banksjefer).

Når man har et for urettferdig samfunn tror jeg noe skjer med hjernen til folk. De er kanskje smarte, men de rikeste ser ut til å se på mennesker som dem og oss. “Oss” er de rike, mens “dem” er vanlige arbeidere. Når det går helt fint å gi mange sparken, så de står uten jobb og lønn,  mens man selv ikke kan fly vanlig rutefly, så tenker man ikke helt klart. Det trengte ikke en gang være noe verre enn at de tre delte ett privatfly, så hadde man spart to tredeler av summen i det minste. Jeg har ikke troen på at slike mennesker skal redde oss ut av finanskrisen. Jeg tror man må ha et begrep om å spare for å komme på riktig spor, og det ser ikke ut til å komme så lett om man først snubler over behovet som godt voksen og godt vant.

“Erlend Loe er et furubord” sier Ari Behn i følge både VG og Dagbladet. Jeg sitter igjen med to spørsmål:

1. Når ble møbler skjellsord? (kan jeg fra nå av svare alle jeg er uenig med: “hva vet vel du, din stol! hah!”)

2. Når ble Ari Behn kaller folk for møbler en hovednyhet? (denne overrasket ikke må jeg innrømme, men jeg liker det fortsatt ikke)

Men for den nette sum av rundt 10,000, en stor dose tålmodighet, villighet til å bli undersøkt av FBI, og en vaksine man ikke trenger, så får man i det minste beholde den. Det er lite nytte i å si “men jeg fant ham selv”, når du fant den i feil land.

For tyskere er rare dyr altså. Jeg sier det til dem, og de nikker enig og ler, akkurat som jeg nikker enig og ler når folk påpeker de rare tingene som er typisk for oss nordmenn. Vi er rare dyr vi også, men nå var det tyskerne vi skulle snakke om. Tine har skrevet om dem: “Japanere og koreanere kan jeg jo. Ihvertfall så godt som. Jeg kjenner tre tyskere, og selv om vi er så utrolig like, så er vi allikevel så utrolig langt fra hverandre” sier hun, og det er også min erfaring til tider.

Da jeg bodde i Boston var vi etterhvert mange au-pairer som hang sammen. Den første tiden min der var en smule ensom, med en vertsmor som hatet au-pairer (likevel valgte hun det år etter år, boston-folk er rareste dyrene), i et hus midt i en skog hvor det bare bodde rike småbarnsfamilier med konkurrere om å se rikest og mest fabulous ut som eneste hobby. De få au-pairene i avstand jeg så langt turte å kjøre var tyskere, og hadde vært der en stund. Jeg lærte fort at der var to grupper tyske au-pairer som ikke likte hverandre, det fristet ikke akkurat å hoppe inn i noen av gjengene (istedet trente jeg mye og var i beste formen ever en stund, aldri så vondt at det ikke er godt for noe). Så når det etterhvert kom nye til (og jeg lærte å kjøre til andre steder) bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle slutte å bli kjent med nye folk så fort jeg fikk min egen lille krets (det så ut som om alle hadde to tre stykker de hang med og det var det), så hver gang noen flyttet til området ringte jeg og inviterte dem til å være med på noe, helt ut i siste uka mi i byen. Til slutt var så godt som alle venner med alle, bortsett fra de få tyskerne som fortsatt var igjen. De nye tyskerne hang med oss andre, noe de gamle tyskerne hadde store problemer med, så de ringte og ringte og maste og maste på dem, uten hell (de nye hadde ikke flyttet til et annet land for å henge med bare folk fra eget land). Å henge med oss var ikke aktuelt for dem,  de kom bare ikke over at det var tyskere der ute som ikke kjente sin plass eller noe. Jeg skjønte aldri den greia.

Men det jeg egentlig skulle frem til var det morsomme hjertesukket som kom fra hver eneste en, uansett hvem de hang med: “Jeg skjønner meg ikke på amerikanske barn, jeg forteller dem hva de skal gjøre, og så gjør de det ikke”. Dønn seriøst hver gang, med store øyne og fortvilelse i stemmen. Likevel kunne jeg ikke la være å fnise litt. I alle fall ikke når jeg hadde hørt det ti-femten ganger fra før. Jeg vet ikke hvor mange forskjellige land vi var fra, men det var virkelig bare tyskerne som hadde disse optimistiske forventningene om at barn adlyder. Jeg ser for meg at barnehageassistent i Tyskland må være enkleste jobben i verden, hadde ikke hatt så mye imot å sitte godt plantet i en godstol mens jeg gir ordrer i hytt og vær. Kanskje det nærmeste jeg noen gang hadde kommet kongelig? Tror absolutt det må på lista over mulige fremtidsplaner, i alle fall som en plan B i tilfelle jeg aldri blir ordentlig sjef.

I fjor sommer giftet vi oss, i Vegas. Uten at noen visste om det. Vi hadde snakket om å gjøre det en stund, og da vi ble invitert til et ordentlig bryllup i byen benyttet vi anledningen til å snike oss unna og ha ett for oss selv også. Et Vegas bryllup høres veldig useriøst ut, som noe man våkner opp i bakrus og har et vagt minne av. For meg var det så perfekt som det kunne bli. Det handlet ikke om kjoler og hår og sminke, om det riktige lokalet eller hvem som skulle stå på gjestelisten. Det var bare meg og ham, og en fyr som hadde kledd seg ut som Elvis for noen kroner ekstra.

Rommet var rosa og sukkersøtt, så langt unna vår smak det var mulig å komme. Kjolen var hvit, men mer Vegas-appropriate enn Wedding-appropriate.  Og vi kunne ikke brydd oss mindre. Det var avslappende, utradisjonelt og gøy. Det var oss!

Vi holdt det hemmelig fordi vi ikke ville ødelegge muligheten for en “ordentlig” seremoni senere.  Ikke så lenge jeg er student i alle fall har jeg sagt. Så var jeg plutselig ikke student lengre og tanken er fortsatt like uutholdelig. Jeg synes det er kjempekos med andres bryllup, men jeg klarer bare ikke bry meg nok til å skulle organisere ett eget. Jeg som egentlig elsker å organisere ting. Så når vi da allerede har hatt fineste dagen uten noe stress, så kom vi til at det var like greit å bare komme ut av skapet

Så nå kan jeg endelig fortelle om da vi hoppet i en drosje og ba sjåføren ta oss til et sånt bryllups-sted. Om å finne ut at man faktisk må på et kontor først, og stå i kø, og fylle ut papirer, og få lisens. Jeg tenker på alle som gifter seg i fylla i Vegas og angrer dagen etter. Jeg trodde de hadde sjanglet innom en av de lille chapelsene og gjort det unna på noen minutter. Men de har faktisk dratt på et godt belyst offentlig kontor og fylt ut papirer først. Britney Spears og han fyren fra hjembyen har stått der og fylt ut papirer en gang, jeg skjønner ikke hvordan det er mulig uten at noen knipset bilde. Det er mulig at en dopa Britney Spears ikke ser så veldig Britney Spears ut.

Og så kan jeg fortelle om å se på hverandre samtidig og spørre “hvilken dato er det i dag egentlig?” Jeg syntes det var hysterisk morsomt, det verste med å holde det hele hemmelig var å ikke kunne fortelle den historien. “Tenk så praktisk, vi kommer aldri til å bli fornærmet fordi den andre ikke husker bryllupsdagen” sa jeg til kjæresten for et par dager siden. Og så ødela han det hele ved å lete det opp.

Jeg har fått mange spørsmål i dag. Hvordan fridde han? Gråt vi? Hadde vi the whole fairytale? Det er ingen frierier i historien min. Ingen ring med diamanter eller romantiske solnedganger. Ingen tårer eller klisjefylte linjer. Det var en dag fylt av latter. Vi fniste oss gjennom seremonien, men mente hvert ord. Det var en fantastisk dag rett og slett. Kanskje ikke så romantisk for omverden, men for meg var den akkurat det.

1. Jeg er hun roomier roper på når det er edderkopper i området, finnes ikke redd for sånne dyr, og hadde en jeg kalte Sverre boende i taket mitt i flere uker en gang. Når det kommer til insekter med kombinasjonen vinger og brodd derimot er jeg fullstendig pingle. I sommer var jeg på vei hjem da jeg merket at noe satt fast i kjolen min. Siden jeg kjørte kunne jeg ikke se ned, så jeg tok et godt tak i det og vrikket og dro (det satt virkelig fast i stoffet). Trodde det var en kongle eller kvist, men så holdt jeg den opp og fikk et glimt, av noe som så fullstendig ut som en veps. Jeg hylte som jeg aldri har hylt i hele mitt liv, veivet med armene og glemte fullstendig at jeg kjørte bil. Hadde det ikke vært for at mamma satt i passasjersetet hadde jeg sannsynligvis havnet langt utenfor veien. Om jeg dør av noe annet enn alderdom er jeg temmelig sikker på at der er en veps involvert (i dette tilfellet var det en slags borrelåsbille i vepseforkledning, farlig nok spør du meg).

2. Klassen min på ungdomsskolen hadde en og en halv gang så mange elever som hele barneskolen min.

3. Jeg har sovet en natt under åpen himmel, og våknet dagen etter med 40 myggstikk bare på hodet. Da var mamma lei av å telle, så jeg aner ikke hvor mange det var totalt. Til sammenligning hadde broren min to, på hele seg. Har jeg nevnt at jeg hater ting med vinger og brodd?

4. Da kjæresten og jeg giftet oss ante ingen av oss hvilken dato det var.

5. Da vi var fjortiser gav jeg meg ut for å være norsk gallup og ringte guttene venninnene mine var interessert i for info. Jeg presenterte meg for foreldrene, ba om å få snakke med den eldste under 18 i husholdningen eller noe lignende, og hadde lange samtaler på forskjellige dialekter. Bare en mor ante ugler i mosen til tross for at det var helg og kveldstid.

6. Jeg synes den mørkeblå surmelken er noe av det beste i verden.

Tror de fleste er tagget for lengst, men jeg lærer gjerne noe nytt om Arachne og Inga Cecilie.

-20 grader er faktisk ikke så ille som det høres ut. Helt til det begynner å blåse og du lurer på hvor klærne dine ble av. Jeg tror Minnesotavintervind er omtrent sånn det hadde føltes å gå rundt naken midt på vinteren i Norge, på det kaldeste. I alle fall på Vestlandet. Det har seriøst hendt at jeg må se ned for å sjekke at buksene mine fortsatt er der. I dag har det vært -30 her (og jeg dro på trening frivillig, litt herdet blir man i det minste etter noen år)

Noen steder i Minnesota har det vært ned i -40 grader. Punktet på gradestokken hvor fahrenheit og celcius er det samme, ikke mye hjelp i å vite tenkte jeg da jeg fant det ut. Nå vet jeg bedre.

Når det blir så kaldt føles det ikke lenger kaldt mot huden, man kjenner bare en intens smerte. Kjæresten jobber for tiden for et svært firma, og finner ikke ledig parkering nærmere enn en ti minutters gåavstand unna. Løsningen har blitt skijakke og skibriller mens kulden er på det verste, og han er ikke en raring som går rundt for seg selv i det utstyret. Lokalnyhetene hadde en sending i dag som utelukkende handlet om hva folk har på seg i denne kulden.

Værmeldingen er optimistisk når de kommer til de neste dagene, med litt varmere temperaturer. Men legger til:

“Windchill warning remains posted for the entire area through Friday morning..will feel more like -25* to -40. Frostbite possible on unprotected skin in under 3 minutes”

yay…. ehhh….

Men noen ganger føler jeg meg bare liten. Jeg føler meg liten når jeg søker jobb som økonom, og tenker hva søren vet vel jeg om økonomien? Hvordan skal jeg kunne forutse hva som kommer til å skje, eller hvilke valg vi bør ta? Jeg fikk A-er på et av de gode universitetene i USA, jeg føler at jeg burde skjønne det hele. Jeg burde ha oversikten. Men økonomien er så stor, og jeg er så veldig liten.

Jeg leser og leser om Gaza. Jeg burde mene noe tenker jeg, det virker som om alle de andre har noe de skulle ha sagt. Jeg hører gode argumenter fra begge sider, jeg hører dårlige argumenter fra begge sider. Jeg forstår hvordan den ene siden føler at den andre tar feil, jeg forstår hvordan den andre siden føler den ene tar feil. Jeg skjønner hvorfor begge mener de har rett til å gjøre som de gjør, samtidig som jeg får lyst til å riste dem til de innser hva som faktisk skjer. Likevel sitter jeg her bare og mener ingenting.

Jeg er så liten. Jeg har vokst opp i fred, med en fantastisk familie som er glad i meg. Jeg har ikke opplevd at noen jeg bryr meg om har blitt drept. Jeg har ikke noe grunnlag for å sette meg inn i tankene til folk som har vokst opp med dette. Jeg har sett bildet av hodet til en baby adskilt fra resten av kroppen på grunn av en bombe i et grønnsaksmarked. Jeg har vært opprørt og tenkt at uansett hva som har skjedd i historien, så finnes det ikke et snev av skyld i et lite barn. Men jeg opplever ikke at sånt skjer rundt meg. Jeg trenger ikke bekymre meg for at jeg en dag skal finne mine barn i stykker spredd utover et grønnsaksmarked. Og jeg kommer heller ikke til å oppleve at mine barn vil ha mindre muligheter enn barn i andre land, på grunn av ting som har skjedd før. Mine barn vil ha dobbelt statsborgerskap i to rike trygge land. De har ikke valgt det selv, men historien har vært i deres favør. Så hva vet jeg? Det er så enkelt å dømme mennesker som gjør ting man aldri hadde gjort selv, å forstå er mye verre.

Jeg innser at vi alle er små. Politikere synser om økonomien og sier ting som ikke henger på greip. Ikke en gang erfarne økonomer er enige. Og folk synser i vei om Gaza, palestinere og Israel. Man grupperer folk sammen i enkle kategorier, og mener akkurat det samme om alle individene innenfor. Jødene og palestinerne, våre nye landsmenn, nordmenn, muslimer, “pakket”, you name it. Så enkelt og greit. Det er så jeg begynner å lure på om vi kanskje ikke har så godt av alle barnefortellinger hvor en side er god og den andre ond. Det virker som om mange av oss vokser opp og deler verden inn i lille snille uskyldige Rødhette, og store stygge slemme ulven. Overraskende mange har sterke meninger og er sikker på at de sitter på fasiten. Men klarer noen av oss i det hele tatt å virkelig forstå?

Jeg er liten, du er liten. Og selv om det kan gjøre man en smule apatisk, så tror jeg vi har godt av å tenke på hvor små vi faktisk er når det kommer til slike ting. Ikke bare hvor små vi er, men også hvor små de er. For hver gruppe menneske består av små individer, med følelser og tanker, og med mennesker de er glade i. Og uansett hvilken utdanning vi har, hvor mye vi har lest eller reist, så vet vi egentlig veldig lite. Ingen av oss har grunnlag for å forstå alt.

Jeg ser for meg søteste tilbakemeldingene på innkommende samtaler. “Beklager, hun sitter opptatt i et brettspill akkurat nå, kan jeg ta imot beskjed?”

Likevel, en gjennomsnittlig samtale her i huset er noe sånt:

“Pliiisaaaa… Need nom noms in my tom-toms!”

(Jeg begynner å mistenke at samboerskap og katter kombinert lett kan ha en fordummende effekt på folk. Og går sånt over når man får barn, eller ender man plutselig opp med en mer enn planlagt?)

Problemet med en finanskrise er at vi er alt for mange som tenker sånn på en gang. Jeg kommer til stengt dør, med en liten lapp om at de dessverre er gått konkurs, etter en 50% nedgang i omsetning siste månedene.

Så er det det med å ha en økonomi-utdanning i disse tider. Det er lenge siden det har vært så vanskelig å uttale seg om økonomien, og plutselig forventer folk at jeg skal ha peiling. Jeg kommer til svigerfamilien i julen og det går rett på *klemme klemme* “god jul! god jul!” “Elise, du som er økonom, vi lurer på….”

Min første tanke er “hjelp”. Jeg føler meg virkelig clueless. Samtidig vet jeg etterhvert at økonomi professore eller lærere på carlson school of management ikke har noe bedre svar de heller. De blir stille, ser ut i luften, og så babler de en stund og det er tydelig at de slett ikke føler seg for komfortable med å skulle ha offentlige meninger akkurat nå. Det er rett og slett en forvirrende situasjon, og det er lettere å uttale seg om hva som burde vært gjort før, enn hva vi gjør nå. Og meningene er varierende, også innenfor  samme utdanning og stillinger. Så leser jeg kronikker og lignende og merker at jeg enten nikker gjenkjennende eller rister på hodet og får lyst til å gå i diskusjon med forfatteren fordi jeg er uenig og faktisk vet akkurat hvorfor jeg ikke er med. Så jeg har nok plukket opp et visst grunnlag for forståelse av ting og tang allikevel, selv om det sjelden er så sort hvitt at det er enkelt å skulle uttale seg.

Det er likevel det skumleste temaet å blogge om. Jeg har ofte hatt poster i hodet, med tall og grafer klare. Likevel er det noe som holder meg tilbake. Å uttale meg om ting jeg ikke kan nok om er så greit, for der forventer ingen at jeg skal ha full kontroll. Når det kommer til det jeg burde kunne, og jeg er fullt klar over at jeg har lesere som er eldre, bedre utdannet, og har mye mer erfaring innenfor feltet enn meg, så er det lett å bare utsette.

Nå har jeg i flere år irritert meg over økonomer som absolutt må gjemme kunnskapen sin bak fagord, kludrete språk, og i noen tilfeller unødvendig avanserte modeller. Jeg husker da ene professoren min brukte en halvtime på å kludre ned matteformler fulle av tegn jeg ikke hadde sett før jeg begynte på universitet på tavla, og til slutt konkluderte trimferende med “og DERFOR er jeg IKKE kommunist!”. Jeg tenkte jeeez, og jeg har lurt på hvorfor vi ikke har flere politikere med økonomisk bakgrunn…

Økonomi til folket er slagordet i hodet mitt, og så bruker jeg ikke den glimrende muligheten jeg har i form av en blogg. I 2009 har jeg planer om å skjerpe meg, så fra nå av er det bare å kjefte på meg om det ikke kommer!

(Jeg trenger jobb forresten, har din bedrift behov for en nyutdannet tidligere internasjonal student, med grad i økonomi og ledelse, en bred bakgrunn både utdannings og jobb-messig og en god del erfaring innenfor ledelse og ansvar? Ta kontakt på elisetl krøllalfa gmail dot com)

Selv har jeg alltid vært klar over at jeg vil ha barn en gang. En gang har som regel vært om ti år kanskje, og for hvert år som går har det fortsatt vært om ti år, ikke ni og åtte og syv. Helt til jeg plutselig tenker at joda, om en tre års tid eller litt lenger hadde det vært greit. Hva er det som skjer med oss?

Hvorfor vil folk ha barn? spør HellYeah?

Nå ønsker jeg meg barn i motsetning til henne, likevel har jeg ikke noe godt svar. Hvorfor forandrer jeg meg i retning med massene, er det fordi samfunnet forventer det, eller fordi vi forandrer oss i samme retning? Jeg var alltid litt motsatt av vennegjengen hjemme. Hadde kjæreste da de var single, seriøst forhold da de akkurat hadde møtt noen, ble singel da det ble mer seriøst hos dem, startet nytt forhold når de begynte å gifte seg å få barn. Likevel har jeg hatt en ganske typisk utvikling. Jeg har gått fra å sette sosiallivet først til å sette studier først. Jeg har gått fra behov for å være bare meg og ikke ha forpliktelser, til å være samboer og like følelsen av å ha en egen familie. Jeg lager julekort med bilder av katten som leker med gavebånd for god’s sake, selv om postlevering ble byttet ut med facebook og blogg. Jeg er rett og slett gjespekjedelig normal på dette området.

Likevel klarer jeg ikke helt å tro på at jeg bare gjør det som forventes av meg. De som kjenner meg godt vet at jeg har en tendens til å gjøre det motsatte, og jeg må innrømme at jeg er litt overrasket over at jeg har endt opp så “tradisjonell”. Samtidig er der ting man liksom skal ønske seg som jeg ikke vil ha noe av. Bryllup for eksempel er noe jeg alltid har sett på som stress (og da snakker jeg om eget, å være gjest i andres er bare kos), og jeg har kommet til at jeg ikke gidder, selv om det hadde vært en fin mulighet til å endelig samle familie og venner fra begge landene. Og så er det er kanskje ikke helt typisk å ende opp på et annet kontinent enn der man vokste opp heller.

Så hvorfor forandrer vi oss? Min første tanke er “been there done that”. At det som er morsomt en stund blir gammelt etterhvert. I ungdomstiden er venner det viktigste i verden og ingenting er bedre enn å ligge på golvet og fnise over noe idiotisk. Så er det motsatte kjønn, eller det samme, eller begge deler, det store. Et lite nuss kan være veldig spennende når man ikke har hatt mange av dem fra før. Å møte noen man er tiltrukket av tar over hodet ditt fullstendig i ukesvis. Spenning er tingen. Jeg flyttet hvert år en stund, så nye byer og land, og det var gøy å oppleve noe nytt og bli kjent med nye mennesker. Det var en utfordring, og det føltes bra å vise meg selv at jeg kunne flytte fra alt til et sted jeg ikke kjente noen, og at jeg taklet det helt fint.

Men så har jeg plutselig lært det,  det å skulle flytte til et nytt sted er ikke lengre en utfordring, bare noe irriterende. Plutselig har jeg møtt mange mennesker i løpet av livet, og det blir viktigere å være med den ene som får meg til å føle meg bedre enn noen andre jeg har møtt, enn å skulle møte stadig nye. Behovet for spenning byttes ut med et behov for trygghet og kos. Utfordringer er ikke lenger på det sosiale planet, men i forhold til studier og karriere. Når de punktene blir mer avanserte er det greit å ha et roligere hjemmeliv.

Kanskje er det litt behovet for utfordring som gjør at man får barn etterhvert også? Når man er godt i gang med karriere og føler at man har taket på det, så hopper man over på en utfordring i hjemmelivet istedet? Jeg liker ikke helt tanken på å være så forutsigbar, men det gir litt mening. Heldigvis følger vi ikke alle helt samme bane, en verden av masseproduserte mennesker hadde vært en utrolig kjedelig verden.

“Hvorfor vil du ha barn?” spør jeg kjæresten i det han går forbi. “mmm” *trekke på skuldrene* er det eneste jeg får til svar.

Update: Trips&Tricks har skrevet om samme tema

Jeg er så enig i poenget til Arachne. For selv om jeg ikke finnes tradisjonell av meg, så betyr det ikke at jeg ikke setter pris på det når andre lager skikkelig julestemning (mens jeg er fornøyd med å oppdage den lille nissen i hjørnet som har sittet der siden sist jul). Jeg setter pris på hjemmebakst og gode måltider. Jeg setter veldig pris på å kunne besøke familien eller svigerfamilien i julepyntet hus med stemning og julelukter. Jeg blir uendelig glad for at der finnes folk som gidder, som får glede av å lage kos og stemning for andre på den måten.

Men i motsetning til Arachne så har jeg blitt bortskjemt av både menn og kvinner, selv om jeg ser at det i eldre generasjoner som regel er kvinnene som tar seg av slike ting. Mitt eneste lille håp om at mormors lefsebaking skal føres videre legger jeg i hendene på lillebror1. Jeg hørte han hadde vært til opplæring en gang, og jeg pustet lettet ut, for selv om lefsebakst er noe jeg aldri hadde hatt tålmodigheten til, så er det verdens beste lefser det er snakk om. Det morsomme er at siste jeg snakket om lefsebaking så var det med en kompis som også hadde laget selv en gang, sammen med broren sin, og det hadde gått så bra så.

Da jeg var student i Oslo fikk jeg besøk av lillebror2  en uke. Han var rundt 12 år den gangen, så jeg kunne ikke akkurat sende han rundt i byen alene mens jeg studerte. Derfor prøvde jeg å måtte minst mulig den uka, og da vi skulle ha kollokviegruppe inviterte jeg folk til meg istedet for å møtes på skolen, så slapp han være “hjemme alene” på hybelen. “Åh, da kan jeg lage eplekake til dere” jubler lillebror. Jeg ser på ham med store øyne mens han ramser opp hva han trenger, selv kunne jeg ikke en eneste oppskrift på bakst. Så mens vi diskuterte hva rare menn i gamle tider mente med forskjellige ting, stod det en sky av mel over lillebror mens han bakte fra grunnen av og hakket epler som han aldri hadde gjort noe annet. Plutselig luktet det deillig varm eplekake i hele rommet, og vi hadde noe å glede oss til når vi var ferdige.

I mitt første seriøse forhold gled vi begge rett inn i de tradisjonelle kjønnsrollene. Eneste rare var at de var omvendt. Jeg ble den tradisjonelle mannen som betalte mer av regningene og som gikk for å sjekke når det var skumle mystiske menn i hagen midt på natta. Han mente at det ikke var mat om det ikke var laget fra grunnen av, ryddet så jeg fikk fnatt av det, og dullet med meg og sendte meg lange brev om ting han tenkte på selv etterpå når vi var bare venner. Han var poetisk, jeg var mer direkte. Jeg lærte ham å ha meninger og å stå for dem, han lærte meg at man kunne lage gode måltider uten at det ble alt for mye arbeid. Når jeg sier “det eneste rare” er det ikke fordi det føltes rart på noen måte, vi gjorde begge det vi trivdes best med. Jeg merket først at vi var litt “unormale” når jenter i grupper klaget over å bo med menn, og jeg tok meg selv i å forsvare oss. Eller når menn i grupper snakket om å bo med kvinner, og jeg sukket med og var helt enig i at akkurat det var skikkelig irriterende. “Jeg kommer hjem fra skolen, slenger leksene på bordet, tar meg et glass vann og vips så finner jeg ikke leksene igjen fordi noen har ryddet de bort, what’s up with that liksom”.

Nå bor jeg sammen med en som er mer lik meg på dette området, fullstendig blottet for husmorsgener. Det er nå jeg virkelig merker hvor bortskjemt jeg har vært på området før, men også at det ikke er sånn at om de som styrer på slutter med det så blir ingenting gjort. For ting blir fortsatt gjort, bare ikke i like stor grad. Det er ikke sånn at vi aldri vasker leiligheten selv om vi er slasker. Selv om ingen av oss kaster oss over vaskebøtta med stor iver så har vi våre grenser, og når vi først gjør rent så er vi umåtelige stolte over oss selv. Vi tar det på dugnad, så går det greit. Vi kommer aldri til å ha et skinnende blankt hus til enhver tid, men det er ikke målet. Det betyr ikke at vi kommer til å bo i en grisesti heller. Og selv om vi ikke lager mye julestemning hjemme nå, så er vi enige om at vi kommer til å gjøre det annerledes når vi får barn. Det får bli på dugnad det også, og det kommer til å gå helt fint. Man trenger altså ikke ta alt ansvaret selv ellers blir ingenting gjort, man kan bare ikke forvente at alt skal bli gjort etter egen standard om man vil gjøre mindre selv.

Jeg har tenkt på dette når folk diskuterer kjønnsroller i forhold/ekteskap. Jeg har tenkt på hvor lat jeg ble av å ha en kjæreste som ordnet alt det huslige, at jeg ikke tenkte på det som unaturlig at jeg ikke ante hvordan man vasket klær før jeg plutselig var alene. At jeg ikke var så flink på å sette pris på dullingen som jeg burde være. Samtidig så ser jeg at best fordeling ikke nødvendigvis er at alle gjør likt av det samme, noen ganger er det greit at man gjør mer av det man er flinkest på. Noen kvinner er bedre på det tradisjonelle kvinnerollene enn andre, men noen menn er det også. Det eneste som er viktig for meg er at man ikke føler seg presset til å være flink på et område på grunn av kjønnet sitt. Jeg liker jobbmessige utfordringer og vil helst ha en krevende karriere. Eksen min snakket om å ta ett år fri om vi fikk barn noen gang. Det hadde passet bra for oss, fordi vi hadde brukt mest tid på det vi trivdes best med. I forholdet jeg er i nå hadde den samme fordelingen ikke funket særlig bra, istedet klarer vi oss fint uten avanserte hjemmelagde måltider til hverdags eller superrent hus, og når vi får barn kommer vi til å benytte oss aktivt av barnehage og andre ordninger. Folk er forskjellige og prioriterer forskjellig, så det finnes ingen forholdsmal som passer alle. Selv ikke hundre prosent lik fordeling på alt.

Men det jeg skulle frem til er at det ser faktisk ut til at verden går fremover. Selv om samfunnet fortsatt har sterke kjønnsroller, så er det også mulig å gå imot dem uten at det er noe stort problem. Det er mulig å være seg selv. Jeg opplever at mange på min alder og under (ikke alle, men mange) er oppdratt mye mindre kjønnsrettet enn eldre generasjoner, og at de ikke ser på det som unaturlig å skulle gjøre noe som er “utypisk” for sitt kjønn. Samtidig ser jeg at man kan motvirke det hele ved å presse i motsatt retning.

Jeg tror dette er en prosess som må skje sakte nemlig, man kan ikke tvinge det frem. Jeg merker veldig godt når andre prøver å få meg til å passe i en kjønnsrolle, kanskje ekstra fordi jeg var oppdratt utenfor det. Da lærere på barne/ungdomsskole og en mormor over gata prøvde å fortelle meg hva jeg skulle gjøre, og jeg merket at reglene var andre enn for gutter, fikk jeg en trang til å gjøre det motsatte. En stund foraktet jeg alt som var jente-kjønnsrolle, bare fordi det var det. Og fine mammaen min så presset utenfra og lot meg gjøre litt opprør. For å skape balanse. Jeg fikk dra på fisketur med morfar eller hjelpe han med ljåen, mens broren min hjalp til med middag (han syntes uansett at levende mark var æsj æsj, og var storfornøyd med å slippe).  Så fort presset utenfra sluttet (indirekte press preller ganske godt av siden det ikke fikk grobunn fra barndommen) fikk jeg sakte men sikkert et mer balansert forhold til disse tingene. Noen misliker jeg fortsatt, fordi de bare ikke er for meg (håndarbeid, ugg), andre ting som å lage en god middag en gang i blant, eller å pynte meg når jeg for en gangs skyld har tid, har blitt moro.

Jeg er litt opptatt av dette, ut fra egne erfaringer, at den beste måten å oppnå likestilling er ved frihet til å være seg selv, uansett hvem den personen er og hva den liker. Ved å ikke forvente noe av seg selv og andre ut fra kjønn, og ved å la være å si ting som “typisk mannfolk” og “typisk kvinnfolk”. Jeg synes også det blir like feil å skulle presse seg selv eller andre til å være det motsatte av sin egen kjønnsrolle, for å skape motvekt, som det er å presse folk til å skulle være en kjønnsrolle. Ting blir ikke noe bedre av at den gruppen vil at jeg skal være sånn, og den andre gruppen vil at jeg skal være motsatt. Jeg synes vi skal være forsiktig med å hylle menn som tar oppvasken mer enn kvinner som tar oppvasken, heller være takknemlig for begge deler. Jeg synes vi skal være forsiktig med å bestemme at kvinner som er sterke og macho og tar karriere og er bitchy er bra, mens kvinner som er mer tradisjonelle er undertrykte. Jeg driter i om jeg kommer godt ut av det om karriere er tingen, jeg er meg fordi det passer meg, jeg gjør det jeg er flink til. Om jeg hadde vært flink til å bake og vaske og dulle med andre så hadde jeg ikke vært en dårligere kvinne av den grunn (ei heller bedre, jeg hadde fortsatt bare vært meg)

Det er så lett å ha fordommer mot det motsatte av det man er selv, og de fordommene går akkurat like mye begge veier har jeg inntrykk av. Gothere har like mye fordommer mot rosa fjortisberter, som rosa fjortisberter har mot gothere, om ikke mer. Jeg irriterer meg over folk som absolutt skal gjøre det motsatte av sin egen kjønnsrolle for så å se ned på de som gjør ting som “passer” i kjønnsrollen, det må jo bety at de tror de må bevise at de er menn eller kvinner, at de ikke føler seg bra nok uten å prøve hardt.

Jeg kjenner kvinner som er veldig tradisjonelle og ser litt ned på kvinner som er annerledes. Jeg kjenner kvinner som er atypiske og som ser ned på dem som er mer typiske. Jeg kjenner også kvinner av begge grupper som er der fordi de er seg selv, fordi det er det de trives best med, og som synes det er flott om andre trives bedre med noe annet. Jeg liker denne gruppen best. De er vidt forskjellige, men er mer opptatt av å oppmuntre hverandre enn å skulle forklare hvorfor de er riktige mens de andre er feil. Jeg tror denne gruppen er den som vil være best på å oppdra en ny generasjon med mindre press og mer virkelig likestilling. Fordi det blir så naturlig. Jeg er ikke så opptatt av å skulle være sinna over at der fortsatt finnes ujevnheter som jeg er av å glede meg over at ting faktisk går fremover. Jeg er glad for foreldre som motvirket presset fra samfunnet, uten å skulle bestemme hva jeg skulle ende opp som. Og sånn kommer jeg til å oppdra mine barn. Til å være seg selv, og i minst mulig grad se ned på de som er annerledes, uansett om de som er annerledes er minoritet eller majoritet. Ikke presse til å passe inn, men ikke gjøre atypisk til malen heller.

Og mens jeg før hadde behov for å gjøre opprør når folk ville jeg skulle passe en viss rolle, så har jeg det nå mer artig med det. Min første roomie er opptatt av at man ikke skal prøve for hardt å se bra ut, og har mye fordommer mot sminkeberter. Hun ble først kjent med hverdags-elise, den som ser ut som en uteligger som ikke har sovet på en stund og som plutselig oppdager at “omg jeg har langt hår jo, når hun tar ut hestehalen for første gang på en måned. Jeg er praktisk til hverdags, for mye annet å gjøre. Sjokket var derfor stort da vi skulle ut for første gang og jeg plutselig romsterer rundt i skapet og finner høye sko og en fin topp. Hun ruller med øynene hun må vente fem minutter for jeg har lyst å sminke meg først, og siden den gang har jeg syntes det har vært moro å sminke meg ekstra når jeg henger med henne. Så får hun øve seg på at jeg ser ut som dem, men jeg oppfører meg ikke sånn som de skal i hennes hode. Jeg liker å utfordre fordommene til folk, og det er litt ekstra morsomt med dem som innbiller seg at de ikke har fordommer fordi deres fordommer ikke er majoritetens fordommer. Jeg fryder meg over å få mine egne fordommer utfordret også, som når jeg hører Dolly Parton snakke og hun viser seg å utrolig nok ha mer innhold i hodet enn i puppene. Det er fantastisk gøy at det ikke finnes regler for hvordan folk er i forhold til hvordan de ser ut. Og dette var en total avsporing, beklager.
(Jeg begynte med en link til Arachnes post, men dette var ikke på noen måte et motsvar. Jeg er veldig enig i hennes artikkel, ville bare minne om at menn som baker og styrer på finnes også, om enn færre og sjeldnere jo lengre opp i generasjonene man kommer)

Men når man har vært sammen i fire og et halvt år, hatt ups og downs sammen, vært der for hverandre år etter år, blitt nyforelska om og om igjen, da måtte det nesten bli noe mer personlig. Noe som passet til bare ham, fantastiske kjæresten.

“Det er 2009, året du fyller 30, haha!”

Det slår meg at når han spør “hva har jeg gjort for å fortjene deg?” så er det ikke sikkert det er ment like positivt som jeg velger å tolke det.

Har fått en del spørsmål om redigering av bilder i photoshop siste dagene, så da lager jeg like godt en post. Skal i første omgang forklare hvordan man får en sort (eller farget) bakgrunn, og dele et lite fargetips jeg liker godt.

For sort bakgrunn er der flere muligheter, her er oppskrift på latmannsversjonen (som er brukt i bildet til venstre), og en litt mer proff variant (som er brukt på bildet nederst).

Først latmannsversjonen:  Man blir ikke bra sexy detektiv eller hva det nå enn er vi forsøker oss på til venstre her, med en stygg garasjedør i bakgrunnen. Det måtte fikses. Fra utgangspunktet (øverst til venstre), til bilde nummer to har jeg først forsterket fargekontrasten. Ikke sikker på hva jeg gjorde her, men der er det også flere muligheter:

1. Image – adjustments – brightness/contrast (høyere kontrast)

2. Image – adjustment – hue/saturation (for høyere fargemetning)

3. Image – apply image (her kan du leke med forskjellige effekter, sett opacity til lavere enn 100% for å ikke få et for brutalt resultat, mye muligheter)

Nå var allerede bakgrunnen litt mørkere enn før, så jeg valgte en enkel måte å gjøre den helt sort. Velg sort som farge, trykk brush, velg en stor fade (soft) versjon først og mal rundt personene (eller objektet) i forgrunnen, ikke helt inntil. Velg så en litt mindre børste og gå nærmere. Helt til slutt kan du gå imellom vanskelige steder med en liten børste (gjerne en halvgjennomsiktig en). Halvgjennomsiktige børster er generelt en god ide om man er nybegynner, det tar litt lengre tid, men det er lettere å få det jevnt.

Fordelen med denne varianten er at den er kjapp, ulempen er at det er vanskeligere å få det bra, særlig om objektet er taggete/ujevnt. Legg merke til hvordan fingrene til min partner in crime er halvveis gjennomsiktige på toppen. Det er prisen man betaler for slurv.

Dere har kanskje også lagt merke til at bildet underst har en annen fargetone enn de øverste? Denne effekten liker jeg veldig godt, særlig på bilder med mer enn en person ser det mer gjennomført ut slik. How to:

I layers lager du en kopi av laget som heter bakgrunn (originalen) – høyreklikk – duplicate. Mens du er  på kopien går du inn på image – adjustment – desaturate. Nå er hele bildet sort hvitt (men egentlig bare det øverste laget). Så leker du med gjennomsiktigheten til laget (opacity, øverst til høyre i layer-boksen). Finn mellomtingen mellom sort hvitt og farger som ser best ut, og vips så er du ferdig. Det samme er gjort på bildet under, men det er en god del nærmere sort hvitt.

Så den litt mer avanserte måten å få sort eller farget bakgrunn. På bildet under har jeg krøllet hår, det stikker ut i alle retninger, så det er vanskelig å skulle fargelegge rundt. Istedet klipper jeg ut meg selv fra bildet, ved hjelp av pen-tool. Pen tool er virkelig din beste venn i photoshop, det er vanskelig å bruke til å begynne med, men etterhvert er mulighetene uendelige og det går som en lek. Øvelse gjør mester, og det er bare å leke seg frem. Bøy og tøy og klikk og gå tilbake, til du er fornøyd med rammen. Pass på at du når tilbake til der du startet, slik at du lukker rammen (close path). Så høyreklikker du på bildet, og velger “make selection”. Feather radius gjør at man ikke klipper rett av men heller fader, det gir et mer naturlig resultat. Hvor mye du bør bruke som feather radius varierer etter størrelsen på bildet, prøv deg frem (mellom 1 og 10 et sted sannsynligvis). Når du trykker ok blir området du har rammet inn prikkete, har du rammet inn objektet i forgrunnen må du nå trykke rectangular marque tool (firkanten), så høyreklikker du på bildet igjen, og velger “select inverse” (nå er det omvendte området det som gjelder). Så er det bare å bruke en stor brush og male i vei den fargen du vil (det vil kun males i området du har merket, så du trenger ikke være forsiktig). Ta da!

Spør gjerne i kommentarfeltet om du støter på problemer, eller lurer på noe annet. Og forresten, ja, jeg leker glamourmodell som tenker på barn i afrika på bildet under. Jeg måtte bare (“se jeg kan være pen og empatisk på en gang, helt samtidig, it’s amazing!”)